Gå til sidens hovedinnhold

Om Brennpunkt-dokumentaren og behovet for en konstruktiv lokal dialog

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dokumentaren om Guds menighet har de siste ukene skapt sterke reaksjoner og engasjement både lokalt og nasjonalt - noe den har intensjon om å gjøre.

Debattene synliggjør hvor viktig det er at vi har en åpen dialog og offentlig meningsutveksling omkring vanskelige saker, men synliggjør samtidig hvor viktig det er at vi ikke blir så konforme og redde for konsekvensene av å snakke om de vanskelige sakene i et lite lokalsamfunn - at vi ikke tør å snakke om dem.

Faktum et at vi alle Våganværinger og Lofotinger er berørte av dokumentaren. Både alle på utsiden og de færre på innsiden av Guds Menighet. Alle har meninger om den og meningene er ofte både sterke og mange. Samtidig har vi med hverandre å gjøre i det daglige og er gjensidig avhengige av hverandre for at det lille lokalsamfunnet vårt skal fungere så godt som det gjør - enten i form av lokalbutikken, når man benytter entreprenørtjenester, er tilknyttet videregående skole, møter hverandre på gata eller alle de andre små og store møtene som til sammen utgjør hverdagen vår. De fleste respekterer hverandre - uavhengig av religiøs overbevisning, slår av en prat og klarer å leve sammen side om side. Derfor er det synd om vi lar en kritisk dokumentar påvirke oss i negativ retning - enten i form av at vi unngår å snakke sammen eller ser på hverandre med et mer negativt blikk enn tidligere.

Jeg veit at de aller fleste som vokser opp i Guds menighet har en trygg, varm og god oppvekst. De jeg kjenner er flotte, stødige og positive folk, som selv har valgt å å leve et liv innenfor menigheten fordi de har en overbevisning om at det er den beste måten å leve livet sitt på - både for seg selv og for sin familie. Og det står alle selvfølgelig fritt til å velge - det er det som kalles religionsfrihet. Men prinsippet betyr vice versa at man til enhver tid også bør kunne stå fritt til å velge å gå ut av et trossamfunn uten at man risikerer å miste hele sitt sosiale nettverk. Især når det er foreldre som velger at barna deres skal leve et liv mer på utsiden av storsamfunnet. Vi må tørre å snakke om de problematiske implikasjonene dette kan ha for både individer og et lokalsamfunn.

Og det er her jeg mener Johannes Rørtveit bommer i sitt siste leserinnlegg. Fordi en kritisk dokumentar - som Brennpunkt er - skal ikke være en helhetlig objektiv reportasje hvor også solskinnshistoriene får skinne ukritisk. Kritiske dokumentarer skal per ce være spissformulert og problematiserende, og ta for seg de kritikkverdige forholdene innenfor tematikken de belyser. Dette vil nødvendigvis provosere og medføre at ikke alle opplever at de gjenspeiler et rettmessig objektivt bilde av virkeligheten, men det er også poenget med fremstillingsformen. De skal skape offentlig debatt og bevegelse. Når Rørtveit går ut og hevder at dokumentaren er «et grovt overgrep mot lokalsamfunnene på Ørsnes og Vikten», vitner det både om en en grunnleggende misforståelse av sjangeren og en utbredt uvilje til å ta de vanskelige debattene.

For slik både jeg - og mange andre jeg har diskutert med - ser dokumentaren - så er det ikke primært Guds menighet som kommer dårlig ut av dokumentaren. Det er derimot det offentliges håndtering av sakene - som lokalt er representert ved lofotkommunene. Det at ledere fra menigheten og skolene på Ørsnes og Vikten velger å ikke uttale seg i dokumentaren er forståelig og er en naturlig beskyttelsesmekanisme når man har negative opplevelser med media fra tidligere. Det som derimot er mer kritikkverdig er at det offentlige velger å la være å uttale seg i dokumentaren. Jada, jeg veit at det har kommet noen uttalelser i ettertid, men jeg klarer ikke å slutte å stille meg selv spørsmålet: hvorfor kunne ikke bare oppvekstsjefen i Vågan ha sagt at vi lever i et lite og sårbart lokalsamfunn hvor vi må være helt sikre før vi foretar oss noe? Mest fordi ansatte i kommunen skal være ambassadører for en offentlig og demokratisk åpenhetskultur hvor man skal tørre å snakke om de vanskelige tingene.

Så er det selvfølgelig veldig leit å høre historier om at medlemmer fra menigheten føler seg stigmatisert av dokumentaren - disse perspektivene må vi ta på skjønneste alvor. Likevel opplever jeg at pressen og media generelt bare har gjort jobben sin i denne saken - om enn noe halvhjerta. Dersom det har oppstått mer sosiale stigma i kjølvannet av dokumentaren er jeg stygt redd for at vi må gå i oss selv som lokale medborgere - heller enn å skylde på media. Jeg vil snarere hevde at pressen og media generelt har manglet et visst kritisk blikk på lokale myndigheter i etterkant av dokumentaren, som har ført til at vi ikke snakker om de tingene vi egentlig bør snakke om i denne saken.

Hva skal for eksempel til for at barn på både innsiden og utsiden av menigheten skal kunne forstå hverandre bedre, respektere hverandre og være mer involvert i hverandres liv - selv om man vokser opp innen ulike religiøse mønstre? Hvordan kan det offentlige påvirke og legge til rette for en sunn åpenhetskultur uten å gjøre vesentlige overtråkk mot sårbare minoriteter? Hvordan kan vi som lokalsamfunn legge til rette for religiøs praksis for minoriteter som ikke går på akkord med både lovverk og en sunn demokratisk dialogkultur? Og er det nødvendigvis sånn at religiøst forankrede privatskoler er den beste måten å ivareta religiøst mangfold på i 2020?

Jeg håper at denne saken kan bidra til at vi tør å ta tak i de vanskelige spørsmålene i tida fremover, snarere enn å legge lokk på dem - slik jeg opplever at Rørtveit gjør ved å definere ofre i denne saken. Vi må huske på at vi alle er del av et lite og sårbart lokalsamfunn hvor et av de viktigste grepene for å holde det levende og i stadig utvikling er bygge opp under en åpen og konstruktiv dialogkultur. Og det har vi alle et ansvar for - enten man er lokaljournalist, skoleelev, ansatt i skoleverket, dokumentarist, lokalpolitiker, kommunal leder, medlem i Guds menighet eller hvermannsen. Vi må også tørre å snakke om de vanskelige tingene.

Kommentarer til denne saken