Bare for noen få år siden var Vågan kommune den flinkeste i klassen i Lofoten, og rådmannen kunne vise til et disposisjonsfond de andre bare kunne drømme om. Nå er det altså Vågans tur til å gå inn i en nedbemanningsprosess, ikke ulikt det Vestvågøy kommune gjorde i 2019.

For de ansatte er dette svært krevende, for kortversjonen av det som skjer er at folks oppgaver, gjøren og laden skal vektes opp mot hvor viktig det er. Slikt er ubehagelig, og samtidig er det ikke så veldig mange andre måter å løse det på.

Velger man en tilnærming styrt fra øverste ledernivå, blir man raskt møtt med manglende involvering av ansatte. Gjør man det på "rettmåten" havner man dessverre raskt i en situasjon der ansatte peker på kolleger og deres jobber. Det kan bli mye dårlig stemning av slikt, og i verste fall får organisasjonen er arbeidsmiljøproblem på kjøpet.

Slikt kan ta flere år å lege.

Å få sin stilling vurdert av kolleger vil for de fleste kjennes som svært ubehagelig, ikke minst fordi de aller fleste sitter og vet at de utfører jobb som er ansett som viktig.

Mange arbeidsoppgaver er komplekse, og kan være vanskelig å vurdere fra sidelinja.

Den store styrken en kommune på Vågan og Vestvågøys størrelse har er i nedbemanningssammenheng nettopp størrelsen.

Altså antall ansatte.

Det gir arbeidsgiver muligheten til å redusere antallet medarbeidere uten å si opp noen. Det naturlige antallet medarbeidere som slutter eller pensjonerer seg, gir arbeidsgiveren et spillerom som her er verdifullt.

Dog er det en bekymring, og det er selvfølgelig i hvilke stillinger det blir borte folk, og hvor det blir værende igjen for mange.

Også her har kommunene gode tradisjoner for å flytte på medarbeidere, noe som er realistisk når organisasjonen blir stor nok.

Vestvågøy kommune landet på føttene etter sin omstillingsprosess, og jeg føler meg sikker på at Vågan kommune vil gjøre det samme. Jeg blir heller ikke overrasket hvis det blir funnet spare- og synergiløsninger i det kommunesamarbeidet vi nå har i Lofoten.

Kommunene i Lofoten er enig og samstemt i mye mer enn de er uenige om, og samhandlingen på administrativt nivå er hyppig og konstruktiv. Dessverre er det fortsatt noen som koser seg med flikene av gamle uenigheter, og det er selvfølgelig lov i et fritt og åpent samfunn

Men her blir publikummet stadig mindre og de fleste har heldigvis fokus på nåsituasjonen.

Langt mer krevende er det lenger vest i øygruppa vår. Moskenes befinner seg i en posisjon som ganske enkelt er å anse som sjakk-matt. De politikerne som klarer å opprettholde sitt engasjement i en slik situasjon, har min største respekt. De vet utmerket godt at den akkumulerte gjelda mest sannsynlig ikke lar seg betjene. Et politisk eksperiment i Moskenes, av typen sivil ulydighet, kunne derfor vært fryktelig spennende.

La meg ta et eksempel:

Hvis en privatperson i vanlig jobb skylder to millioner, så har han det helt fint.

Skylder han ti millioner, har han et problem.

Skylder han 100 millioner, er det noen andre som har et problem.

Moskenes er i kategori tre i mitt eksempel.

Vi får nok aldri se hva som ville skjedd hvis ordføreren og politikerne kastet kortene, men det ville vært en nasjonal snakkis som også ville belyst små kommuners skvis mellom økonomi og tjenesteyting.

For hva om de virkelig gjorde det?

Reiste seg og gikk.

Det er vel strengt tatt ulovlig, og sikkert uhørt, men politikerne ville neppe bli kastet på glattcelle. Innbyggerne ville fortsatt ha krav på de samme tjenestene, men Statsforvalteren og Kommunal- og distriktsdepartementet ville fått hele greia i fanget.

Da ville Statsforvalterens folk og fått bruk for alle de gode rådene de nylig ga til Moskenes i et møte om situasjonen.

Råd som trolig må ha vært en prøvelse å høre på for de folkevalgte. Moskenes har jo ikke flottet seg, og kommunen har ikke vært uansvarlig. De har ytt tjenester etter beste evne, og jeg klarer ikke å få øye på noe ekstravaganse i det kommunale i Moskenes.

Intervjuet med Slagsvold Vedum etter et slikt kommunestunt hadde i hvert fall trumfet både Nytt på Nytt og Lindmo.