Innføringen av de såkalte pingerne for å skremme nisa fra å gå i garnene til fiskere som fisker i Vestfjorden, kan få betydning for både miljøet og den nasjonale beredskapen.

Som behørig omtalt i mange medier det siste året, bestemte myndighetene seg før jul i fjor for å innføre pingere på alt av garnbruk som skal settes i Vestfjorden vinterstid. Pingerne monteres på telnene, og dras inn med bruket.

Det har allerede vist seg at de pingerne som er tilgjengelige på markedet, er av høyst tvilsom teknisk kvalitet. Etter bare et par dragan begynner de å gå i oppløsning, malt i stykker av den store påstanden som blir på bruket når det skal dras inn over korten og rundt kraftblokken. At de er av plast og inneholder et batteri, bidrar ikke til å bedre situasjonen. Fiskeridirektoratet har også pålagt fiskerne å melde fra om alle tapte og skadde pingere, med det merarbeidet det medfører i en allerede slitsom og kort vintersesong.

Bakgrunnen for innføringen av pingere er at mektige USA er bekymret over nisebestandene, og har truet med å slutte å importere norsk fisk dersom ikke næringen tar disse i bruk for å avhjelpe situasjonen med at niser går i garnene, drukner og dør. At fiskere med flere tiårs erfaring fra drift i Vestfjorden innvender at de praktisk talt aldri får niser i bruket sitt, har hverken gjort inntrykk på Fiskeridirektoratet eller amerikanske myndigheter. Merkostnadene med pingerne er betydelige, ikke minst for den minste flåten. Det er snakk om titusener av kroner i investeringer per sesong.

Men innføringen av pingere kan få konsekvenser som hverken norske eller amerikanske myndigheter hadde forutsett. Vi i media har siden innførselen fått flere tips om fiskere som har vært uheldige og fått nise i garnene eller fått fangsten sin spist på av haiarten håbrann. Dette gjelder i områder tilgrensende til Vestfjorden, på yttersida av Lofoten og nedover Helgelandskysten.

Tilbakemeldingene fra disse fiskerne når journalisten tar kontakt for å omtale sakene, er helt likelydende; – Nei, dere må ikke finne på å skrive om dette. Ikke et ord i avisen! Dersom myndighetene får snusen i dette, vet vi ikke ordet av det før vi blir pålagt pingere og allslags tiltak her også.

Det kan kanskje virke ganske tilforlatelig. Men hvem er fiskerne egentlig? Jo, de er i første linje for observasjoner til havs, og i havet. Under den kalde krigen spilte fiskere og kvalfangere en nøkkelrolle som fremskutte observatører av ting som foregikk på og under havet. Enten det gjaldt observasjoner av sovjetrussiske atomubåter, sonarbøyer eller flyaktivitet. Observante fiskere kunne ofte bidra med førstehåndskunnskap som gjorde Norge, NATO og USA i stand til å følge med på hva vår store nabo i øst holdt på med, hvor og hvordan. I ettertid vet vi at dette i høyeste grad var med på å bidra til avspenning og å forhindre væpnet konflikt eller krig. At vi visste om hverandre, bidro til freden. Bøker er sågar skrevet om emnet.

Fiskerne er også i første linje når det gjelder å observere nye fiskeslag eller fenomener i havet. Nesten hver uke bringer Kyst og Fjord meldinger og bilder om sjeldne og ukjente fiskeslag som er fanget og fotografert av jordnære og dyktige fiskere. Interessen fra Havforskningsinstituttet og andre forskningsinstitusjoner for disse observasjonene er stor. De kan gi oss viktige biter i puslespillet om hvordan havet fungerer. Om endringer i havstrømmer, mattilgang, temperaturer og andre fenomener. Momenter som i siste instans kan ha betydning for måten vi administrerer våre egne marine ressurser på, og dermed livsgrunnlaget for mange lokalsamfunn langs kysten, næringsliv og arbeidsplasser.

Dersom tendensen med å slutte å melde fra om observasjoner av fisk, marint liv, trafikk og fenomener får slå rot, og den har beveggrunn i redselen for direkte økonomiske konsekvenser for fiskere og landindustri, er det svært alvorlig. Dette er noe norske og ikke minst amerikanske myndigheter vil tvinges til å ta inn over seg og forholde seg til.

Hverken vitenskapen, miljøet, markedene eller verdensfreden har råd til å velge bort den observantheten, tilstedeværelsen, kunnskapen og kompetansen norske fiskere har å spille inn når det gjelder å overvåke livet og aktiviteten i havene i våre nærområder.