Det er ikke lenge igjen til Kommunestyret i Vågan skal ta en avgjørelse om skjebnen til Rækøya. Jeg ønsker derfor å formidle noen tanker rundt dette til politikere og innbyggere i Kabelvåg og Vågan. Mye bra er blitt skrevet om Rækøya i lokalpressen i det siste. Engasjementet for å bevare området er stort, og argumentene er gode. Jeg mener et viktig og underkommunisert poeng er kulturhistorie. Derfor var det gledelig å lese Lena Hamnes sin kommentar i Lofotposten 25/10 - 21 angående fredingen av Henningsvær. Der sa hun; "Sammen med SKREI kan vi lage en akse og skape et kulturmiljø som er helt unikt", og viste med dette til en ubrutt kulturhistorisk linje mellom Henningsvær og Storvågan. Det er godt å høre folkevalgtes ønsker om å ivareta den kulturarven de er satt til å forvalte.

Storvågans betydning i historisk sammenheng er fundamental. Den er av nasjonal og internasjonal verdi. SKREI-senteret skal gi en ekte og bærekraftig formidling av denne historien. Dere politikere vet bedre enn jeg hvor mye vår kommune har satset av tid, ressurser og penger på dette, som virkelig er et flaggskipsprosjekt for Vågan. Her skal det skapes en mengde arbeidsplasser og helårlig turisme som skal komme alle i Vågan til gode, både i form av opplevelser og inntekter. Den kulturhistoriske aksen som Hamnes beskriver slutter på ingen måte ved det fremtidige SKREI-senteret. Den går tett forbi Rækøya, gjennom den trygge leia til Kabelvåg og Lofotkatedralen. Alt dette hører sammen dersom historien om Vågan skal fortelles komplett. Her skal turister og lokale kunne ferdes "som i gamle dager" mellom Storvågan og Kabelvåg. Her skal de og vi kunne utforske områdene omkring til fots og kanskje besøke arkeologiske funn på Rækøya - hvis slike får sjansen til å bli oppdaget. Her skal de og vi kanskje kunne ferdes virtuelt opp i lufta og få havørna sitt perspektiv. Hva vil de/vi da få se? Dersom Rækøya avsettes til masseuttak, vil ettertiden stille oss noen spørsmål: Det vi så stolt skulle formidle, det som bygde landet, betydde det likevel ikke mer enn at vi bare sprengte det vekk? Trengte vi virkelig akkurat de massene? Kunne man virkelig ikke finne andre mer egnede områder? Var det ikke et greit alternativ i Osan syd? Var de økonomiske verdiene til noen få verdt mer enn det kollektive tapet til evig tid? Kulissen som ble spart for å slippe å se det makabre inngrepet fra SKREI senteret, ble ikke det mest en hån mot både kulturhistorien, lokalbefolkningen og turistene?

Bærekraft handler om å skape løsninger som også fungerer om 200 år.

Det er et stort paradoks at Vågan Kommune med den ene hånda investerer og legger til rette for et reiselivssenter med bærekraft som mål, og med den andre hånda vurderer tungindustri som bokstavelig talt vil sprenge grunnfjellet vekk et steinkast fra det samme senteret.

Jeg mener det er svært dårlig forvaltning av investert kapital (skattepenger) dersom Vågan Kommune nå vingeklipper SKREI med utvikling av tungindustri på Rækøya. Både alternativ 1 og 2 for Rækøya i Byplan Kabelvåg vil i stor eller større grad rasere Rækøya for all fremtid. Det vil totalt ødelegge muligheten for å formidle den ekte historien om Storvågan. Det vil frata Kabelvågs befolkning det siste av nære naturområder tilknyttet kysten. Den kulturhistoriske aksen med flere århundrer på ryggen har vi i så fall valgt å knipse av i et kommunestyremøte. Politikere, jeg håper virkelig dere kan være med å påvirke deres parti i den eneste retningen som faktisk er bærekraftig og tåler ettertidens spørsmål. Stem for et levende Rækøya, for SKREI og for å bevare den kulturhistoriske aksen. Stem for alternativ 0!