Gå til sidens hovedinnhold

Reiselivet - paradoksenes næring?

Hva er reiselivets smertegrense? Lofoten er vel langt unna?

– Hvordan vil vi ha det her hos oss?

Spørsmålet stilles i det fylkeskommunale «Pilotprosjekt besøksforvaltning» der Lofoten deltar sammen med Vega. Ifølge presentasjonen skal «Reiseliv- og opplevelsesstrategien for Nordland bidra til utvikling av et bærekraftig opplevelsesbasert reiseliv som gir lokal verdiskaping».

Oppskriften er: «Ta vare på konkurransekraft. Ta vare på kvaliteten i kundeopplevelsen. Ta vare på natur og kultur. Bidra til lokal verdiskaping. Bidra til bærekraftige lokalsamfunn der reiselivet spiller en rolle.»

La det være sagt: Jeg heier på reiselivet i Lofoten. Jeg liker Lofoten om sommeren. Liker å sitte utenfor hjemmet med en kaffekopp å høre ulike språk rusle forbi. Jeg liker å se det er fullt av folk i Reine sentrum, på Rambergstranda, på Unstad, i Svolvær. Det er det synlige beviset på Lofotens tiltrekningskraft. Vi er tilgodesett med natur og idylliske steder som folk fra fjern og litt nærmere vil oppleve.

Jeg kjenner etter hvert en god del folk innenfor reiselivet i Lofoten. Når jeg ser en full campingplass, en godt besøkt restaurant og folk i rorbuene er det penger i kassa til de som satser på at merkevaren Lofoten skal gi dem et utkomme. Noen har flyttet hjem, og bygger og bor på hjemplassen. Andre kommer fra andre kanter av landet og fra utlandet. Hos oss har de klart å realisere planene. Her kan de kombinere egne interesser og næring.

De er kort og godt sterkt delaktige i å bygge Lofoten.

Men – det er også et men med enhver suksess. Hvor fører turismen Lofoten? Har strekningen Vågan- Røst en smertegrense? Hvordan og av hvem skal tilrettelegging finansieres? Det er nærmest de evige spørsmålene som sjelden blir diskutert.

Kanskje er det en smertegrense. Jeg vet ikke hvor den går eller om noen har forsøkt å definere den. Mitt inntrykk er at Lofoten som helhet ikke har nådd den. Vel nok går det tog av folk til Reinebringen, Kvalvika, Djevelporten og andre naturikoner som sosiale mediene har bidratt til å gjøre verdenskjent. Trafikken går langsomt når bobilturister skal se seg rundt mens de kjører. Noen få steder er det nesten plagsomt mye folk på godværsdager. Men i det store og hele fungerer turist-Lofoten bra.

Lukter Moskenes på smertegrensen? Ordfører Lillian Rasmussen kan tolkes slik. I forbindelse med diskusjonen som salg av en tomt som bebygd kan ødelegge en av kommunens mest kjente fotoobjekter, utsikten til Reinefjorden, uttalte hun at kommunen kanskje må vurdere om den skal tillate bygging av flere rorbuer langs en stadig mer utbygd strandsone.

Ifølge Rasmussen kan utbyggingen bli så voldsom at den truer lokalsamfunnenes identitet, i dette tilfellet Reines. 15 kilometer fra Hamnøy til Å, klemt mellom hav og fjell, skal fordeles mellom fiskeri i en av landets mest fiskeriavhengige kommuner, og et reiseliv som har bygd seg kraftig ut. Slik kan det bli motsetninger av mellom de to største og viktigste næringene.

At reiselivet har et solid fotfeste i kommunen, bekrefter for øvrig vedtaket i kommunestyret i april om. Moskenes søker om status som «typisk turiststed» for hele kommunen, og ikke bare for Reine og Sørvågen som har statusen i dag. Det betyr mulighet for søndagsåpne butikker hele året. Takket være turismen har kommunen med ca. 990 innbyggere tre dagligvarebutikker.

«Begrunnelsen ligger i det faktum at turismen er en viktig verdiskaper i kommunen året rundt, og at det er viktig å legge til rette for gode og forutsigbare rammebetingelser for næringen når den nå skal bygges opp på nytt etter pandemien», heter det i søknaden til Statsforvalteren i Nordland.

Smertegrense knyttet til turisme er ingen eksakt vitenskap. Ingen kan heller nektes å komme. Den norske allemannsretten åpner for bruk av naturen. De kroppslige prosesser åpner for akutte behov som uten tilrettelagte tilbud ofte skjer under åpen himmel. Går det en nedslitt og gjørmete sti til et turmål som er delt på sosiale mediene, vil stien bli enda mer nedslitt og gjørmete.

Så kommer advarslene: Turistene ødelegger naturen. De er for mange. Gjør noe.

Kommunene må som regel sette seg i sving. Som Flakstad, som nå har søkt om å få passere et trangt nasjonalt nåløye: Å få autorisasjon som Nasjonal turiststi for ruta til Kvalvika og Ryten, og dermed få tilgang til nasjonale midler for å vedlikeholde og forbedre vandringen til to av Lofotens fremste turmål.

I fjor ga Orkana Forlag ut boka «Turismens paradokser», med professor Arvid Viken ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet som forfatter, og med bidrag fra åtte forskere. Viken har siden 1980-tallet undersøkt utviklingen i reiselivet i nord. Hovedmantraet i boken er: «Turisme er en næring som man ønsker og tilrettelegger for, som har store friheter, som skaper, utvikler og omskaper lokalsamfunn, men som er vanskelig å styre og kontrollere.»

For tre-fire år siden gikk nyheten nasjonalt og internasjonalt: «Søppelet fløt i Lofoten», og «Lofoten var i ferd med å bli ødelagt». Kilden var blant annet en Lofot-ordfører. Nylig fant jeg to spørreundersøkelser, fra 2016 og 2018, som UiT gjennomførte blant turister som hadde besøkt Lofoten. I 2016 var svarene overrasket over at det var så mange turister i Lofoten. I 2018 var det motsatt: Mange har lest i mediene om overturisme, og hørt at det er fullt i Lofoten. I lys av dette var de overrasket over at det ikke var så folksomt som de fryktet.

Det handler nok også om at Lofoten ikke har sittet passiv, men gjort grep gjennom tilrettelegging og besøksforvaltning. Da dukker et nytt paradoks opp, ifølge Viken: Turistene er storforbrukere av fellesgoder og offentlig tilrettelegging, som de bare delvis er med og betaler for.

«Turisme gir mange arbeid, men altfor mange turister kan ødelegge idyllen som turistene søker. Tilrettelegging er derfor nødvendig, men det bidrar som regel til økt tilstrømming og behov for ytterligere tiltak».

Allemannsretten i naturen gir brukerne store friheter. Tilrettelegging er kostbart. Er det så urimelig at turistene selv bidrar med en hundrelapp under ferien? Skal skole, helse, vei og andre tilbud til egne innbyggere svi for at hundretusener vil oppleve Lofoten?

Når de tre s-ene, søppel, sanitær og slitasje, dukker opp, er debatten om turistskatt ikke langt unna. I kommentaren til spørreundersøkelsen fra 2018 skriver UiT:

«Vårt inntrykk er at spesielt nordmenn reflekterer rundt dette i spørsmål om turistskatt fordi de ser på det som en av flere muligheter for å ta vare på Lofoten.»

Som en familie svarer: «Vi svir av 30.000 kroner på ferien. Et par hundrelapper til eller fra betyr ikke noe».

Lofoten trenger en sommer med mye fremmedfolk i gatene, på veiene og langs stiene. Lofoten trenger det på grunn av de mange som har sin jobb i reiselivet. De som fra 12. mars 2020 har opplevd stengte dører, en hektisk fjorårssommer og en lang, mørk og stengt høst og vinter. Vi trenger det for å få bekreftet at Lofoten er merkevaren vi smykker regionen med utad, og at dette ene sterke benet Lofoten står på ikke vakler mer enn nå når verden sakte åpner opp.

Turismeforsker Arvid Vikens erfaring er at turismen alltid vil ha kritikere og motstandere: «Derfor er et av de fremste paradoksene at mange av oss misliker turisme, men liker å reise».

Noen betaler til og med turistskatt med glede dit de drar.

Kommentarer til denne saken