Opp av straumen: Fjelløya Mosken stiger opp av Moskenesstraumen, en av verdens sterkeste havstrømmer utaskjærs.

Sauene her ute var som ville fugler

Før i tiden hadde værøyfolket sauer på Mosken i den kaotiske Moskenesstraumen. Sauene på denne fjelløya var kjent for sin villskap og fedme.
Av
Publisert

Vi er på tur fra Værøy til Mosken. I en 17 og en halv fots Rana Fisk. Gul og rød. Den jumper opp og ned i bårene. Skipper Kjell Rønning har stø kurs. Han er godt kjent i Mosken og skal vise Lofotposten rundt.

– Den holmen der brukte folk på Værøy å ha geitekjeene på før i tiden. Da var det sånn at folk hadde ei geit eller to. Hele sommeren beitet de der. Den kalles for Langrumpholmen, sier Kjell.

Oppe på rumpa sitter det ei havørn som flyr bort som en fjert når vi kommer. En annen av holmene vi ser er nesten helt hvit, som om den skulle være dekket av fugleskit. Bruker skarven å sitte der? – Nei, det er bare sånn holmen ser ut. Det hvite er kvarts som stikker fram på noen av holmene her og i Mosken, forklarer Kjell i det vi nærmer oss målet vårt. (saken fortsetter under bildet)

Mosken ligger godt og vel fem kilometer nord for Værøy. Og rundt sju og en halv kilometer sør for Lofotodden. Fra nord til sør, er øya over to kilometer lang. Om man har livlig fantasi og i tillegg er litt svaksynt, kan den fra fugleperspektiv minne om en gigantisk breiflabb som svømmer mot Værøy fra Lofotodden. Her nede fra båten ser øya annerledes ut. Et stort fjellmassiv som ublidt stiger rett opp av havet.

Før vi går i land i Mosken, tar vi oss en tur rundt hele øya. Vi svinger nordover og etter hvert har vi den forrevne Wilhelmstinden hengende over oss. Med sine 385 meter over havet, er det øyas høyeste topp.

– Jeg har vært der oppe et par ganger. Man går opp på sørsiden. Det er veldig bratt. Det er multer der oppe, men den blir aldri moden, røper Kjell mens bølgene skvulper frami baugen.

Også her nede på havet må man være forsiktig. – Vi må ta det rolig foreløpig. Det er støvelhav her, rapporterer Kjell. Det er så grunt noen steder at man nærmest kan gå i støvler. Men snart blir tankene om støvler byttet ut med drømmer om sandaler. Vi kjører forbi en idyllisk liten sandstrand kalt Hanslisanden. Den ligger inneklemt mellom den turkise sjøen og noen bølgende grønne fjell. Hadde det vært palmer her, hadde Hanslisanden vært kliss lik en tropestrand.

Skarv til middag

Susuki-påhengsmotoren tøffer videre mens vi runder det nordligste punktet på øya. Bergene som går ned i sjøen, er ikke noen glatte svaberg. De er voldsomt rynkete, man eldes fort her ute. – Dette er et ganske ugjestmildt landskap. Det er ikke store sjanser å komme seg i land her. Dette er en av grunnene til at det ikke har bodd folk i Mosken, slår Kjell fast.

På et skjær sitter det en flokk sorte skapninger som holder øye med oss. Det ser nesten ut som de lange halsene deres svaier i vinden. Før i tiden måtte skarven passe godt på da Kjell var på ferde.

– Da vi var ungdommer brukte vi å dra til Mosken for å fange skarveunger som vi spiste. En god del skarv verpa i ura på sørsiden her. Først i august, før skarvungene hadde dratt på havet, da var vi og hanket dem inn. Vi både så og hørte dem blant steinene. De har et sånt hæst mål. Vi hadde med oss en stav med en krok i enden, som vi drog dem ut med fra ura. Og så knekte vi nakken på dem.

– Fugl og fisk var en del av ressursene på Værøy, i den tida spiste vi jo alt. Skarven kokte vi og lagde saus til. Vi hadde den sammen med potet til middagsmat. Det var et appetittlig og godt kjøtt, konstaterer Kjell med et sultent blikk.

Spiste skarv: Da Kjell var ungdom brukte han å fange skarveunger i Mosken. De ble spist til middag.

Spiste skarv: Da Kjell var ungdom brukte han å fange skarveunger i Mosken. De ble spist til middag.

Sauer og fest

En annen ressurs som hadde stor betydning for Værøy før i tiden, var sauen. Ifølge bygdeboka Øyfolket, laget av Dag Sørli, ble det i år 1900 oppgitt at værøyfolket hadde 2040 sauer som gikk ute året rundt. Siden gikk tallet nedover. Etter 2003 har det ikke vært en eneste sau igjen på Værøy. Mosken var i sin tid et godt beiteområde for værøysauer.

– I min tid tror jeg det var ei stund at de fleste på Nordland hadde sauer her ute i Mosken. Og det var også noen fra Sørland som hadde sauer her. Det kan hende jeg tar grovt i om jeg sier at det var 200 sauer på øya, men det er neimen ikke langt unna, meddeler Kjell ivrig.

Sauene ble ført ut til Mosken når det begynte å sprette i marka. Som regel fra midten av april, men om det var sen vår, kunne det drøye til de første dagene av mai. Senere, i månedsskiftet mai-juni, var det festdag i Mosken. Da samlet man sauene der for at de skulle klippes.

– Det var en spesiell dag, folk gikk mann av huse. Alle som hadde sauer i Mosken tok med hele familien ut hit. Ungene fikk fri fra skola for at de skulle få bli med. Og mens man ventet på at all folket skulle ankomme Mosken, drakk man kaffe og spiste kake. Samlinga foregikk bestandig på en godværsdag, forteller Kjell. For å komme i land her i Mosken bør det være godt vær.

Ropte og kauka

I september var det ny sauesamling. Denne gang skulle man ha sauene med tilbake til Værøy i båtene. Samlingene var veldig godt organiserte. Kjell tror det kan ha vært en ni-ti båter, og 10-15 sauesankere som var med. De kjørte så sammen i en av båtene og ble oppsatt på forskjellige plasser langs østsiden av Mosken.

Værøy: Her hentet man sauene i Mosken da de skulle tilbake til Værøy som synes i bakgrunnen. Alle småfoto: Jon Olav Larsen

Værøy: Her hentet man sauene i Mosken da de skulle tilbake til Værøy som synes i bakgrunnen. Alle småfoto: Jon Olav Larsen

– Det var mange vanskelige plasser å gå i Mosken da vi jaga i hopen sauer. Vi hadde utvalgte ruter. Jeg gikk en av de vanskelige plassene første gang da jeg var bare 12 år gammel antakelig, opp på fjellet fra nordsia. Siden gikk jeg bare der.

– Vanligvis rodde det en mann ilamme som ropte og kauka. Han dirigerte hvor sauene var henne. Også møttes alle på vestersia med sauene. Her gikk de i samla flokk mot sørsia og innhegninga. Det var litt sånn kjefting og smelling, men når de hadde fått sauene samlet, så var det bare fred og fordragelighet, ler Kjell hjertelig.

Mens han forteller har vi kjørt rundt hele Mosken. Vi går i land på sørsiden der man før hentet sauene tilbake til Værøy med båter. Innhegninga man jagde de ned i, står fortsatt. Inntil Teistberget. Flott murt opp av stein, formet omtrent som en trakt. Med en port på langsiden opp mot lia, der sauene ble jaget ned, og en port ned mot fjæra i tuten på trakta.

– Hele formiddagen gikk i alle fall før vi klarte å samle alle. De tunge lamsauene, vi løfta de nesten over haue for å få de opp fra robåtene og ombord i de større båtene. Det var et slit. Siste gangen det var sauer i Mosken var på 80-tallet.

Ramlet av fjellet

Noen av samlingene var mer krevende enn andre. Enkelte ganger med tragisk utfall minnes Kjell: – Jeg husker en samling på 60-tallet. Vi hadde noen lam her, deriblant et sånn kopplam. Han var jo så venn når han var hjemme på Værøy, han var akkurat som en hund. Men da sauesankerne skulle ha de heim fra Mosken om høsten, så var han som en fuggel. Han var sammen med seks andre lam, og med han i tet sprang hele dungen rett utfor et stup. Lammene ramla i alla fall hundre meter ned, og slo seg i hjel. De lå i en blodpøl helt nede i fjæra. Da er det ikke mye artig.

Mer hyggelig var det å være med på å redde sauer. Kjell forteller at han var en av tre-fire stykker som ble tilkalt om sauer hadde gått seg fast i fjellet i Mosken:

– Det var ofte en sau eller flere som hadde gått i endstellet, som hadde gått seg fast. Så var det å rigge seg til og dra bortover til Mosken. En gang vi var der på 60-tallet var det seks sauer fra en eier i et endstelle. Vi berga alle unntatt en. Det var mye slit. Da vi berga sauer så dingla vi i tau vi hadde bundet rundt oss, mens en annen sto ovenfor og holdt. Det gikk ordentlig for seg, det ble ikke tatt noen sjanser.

Innhegning: Til venstre i bildet ser man saueinnhegningen i Mosken. Den befinner seg på sørsiden av øya. Foto Jon Olav Larsen

Innhegning: Til venstre i bildet ser man saueinnhegningen i Mosken. Den befinner seg på sørsiden av øya. Foto Jon Olav Larsen

Ville overvintrere

En del sauer gikk ute hele året i Mosken. Om det var snø, spiste de for det meste tang, tare og annet de fant i fjæra. Eller gress der snøen var blåst bort. Ifølge bygdeboka Øyfolket ble jordbrukerne på Nordland på Værøy enige i 1877 om at Nordland iberegnet Mosken hadde vinterbeite for 800 sauer.

– Jeg var så vidt med på at de hadde sauer her om vinteren, de kalla dem for overvintringa. Det var sånne som var ett år gamle som de satt bortover om våren, så lot de dem være igjen til neste vår. De var ganske vill. Da vi kom bortover og skulle samle de, og de skulle klippes, da var det liv. De plystra i nesen og styra. De var som fugla oppi lien, det var bare vingene som manket, forsikrer Kjell. Han legger ut med stor innlevelse.

Kanskje ble sauene her preget av livet midt i den ville Moskenesstraumen, en av verdens sterkeste havstrømmer utaskjærs. Den tysk-nederlandske geografen Berhard Verenius (1622-1650), er en av mange som har kommet med skremmende beskrivelser av Moskenesstraumen opp gjennom tidene. Verenius blir ansett som grunnleggeren av moderne geografi. I sitt verk Geographia Generalis utgitt i 1650 beskriver han Moskenesstraumen slik:

«Denne malstrømmen suger i seks timer inn alt som kommer mot den eller i nærheten, ikke bare vann, men hvaler, lasteskip og andre ting, og spyr alt ut igjen i like mange timer, med en forferdelig lyd, kraft og sirkling rundt i vannet.» Selv om gamle beskrivelser av Moskenesstraumen tok hardt i, kan det være farefullt nok her ute.

Hos værøyfolket var det på øya Mosken at skikken med å ha sauer gående ute om vinteren holdt seg lengst. Her var det siste året med utgangere 1955. På selve Værøy var det bare noen få som holdt skikken ved like til rundt 1950.

– Det er jo ikke noe snø å snakke om på vinteren verken på Mosken, Værøy eller Røst. Men det kunne jo være at det la seg mye snø i perioder, og da brukte man å være med fôr til sauene i Mosken. Tørt høy og sånt, jauda. Før min tid forekom det også at de måtte bortover å måke sauene fram. Det hendte at sauene ble innføkken av snyskavler der de la seg i le.

Trives i Mosken: Kjell Rønning hadde sauer i Mosken fram til i 1986. Her står han i innhegningen man samlet sauene i.

Trives i Mosken: Kjell Rønning hadde sauer i Mosken fram til i 1986. Her står han i innhegningen man samlet sauene i.

Levende fettklumper

Ifølge bygdeboka Øyfolket var utgangerne i Mosken kjent for villskapen og for sin store fedme. «Utgangsauenes kjøtt er nærmest som flesk, og ikke som kjøtt», skrev Reinert Svendsen i sin bok om Værøy og Røst. Han var prest på de to øyene fra 1877 til 1881.

– Lammene som kom fra Mosken var ikke spisanes. For de var så feit. De var en levende fettklump hele lammet. Det var veldig god beitegang der. Og det var rolig der borte, så de ble ikke forstyrra av noen, forklarer Kjell.

Også han synes det er herlig å være her ute i Mosken uten forstyrrelser. Her hører man bare den avslappende låten fra straumen, vinden og fuglene. – Det er medisin å være i Mosken. Å sette seg ned på en stein og lytte på de lydene som er her, det er fantastisk.

Artikkeltags