Det er få som er klar over at de neste fire år blir avgjørende for Norges bruk av havet i lang tid fremover.

Fiskeripolitikken diskuteres ofte helt uavhengig av alle de andre tingene som avgjør bruken av havet. Ja, det er store veivalgene i norsk fiskeri de neste årene som kommer til å ha enorm betydning, som for eksempel om fordelingen av kvoter skal følge de nye lengdegruppene eller forbli i de gamle, eller hvordan stukturkvoter fordeles når tidsbegrensningen utløper – eller pliktordningen i torsketrål sin skjebne.

I alle disse sakene er SVs politikk kjent: Vi vil prioritere kystsamfunnene, ungdommen, kvalitet og verdiskaping på land.

Men: Jeg vil påstå at utviklingen i andre sektorer og bransjer i like stor grad avgjør fiskerienes fremtid. Fiskeripolitikken må ses som del av de store debattene om Norges fremtid. Per nå er fiskeriene i ferd med å miste totalt grepet.

Her er et knippe saker som vil få enorm betydning de neste årene.

Havvind i matfatet?

Et av de store industriprosjektene i årene som kommer er havvind. Det er en sentral ingrediens i «det grønne skiftet» både som et nytt industriprosjekt for de som er i dagens leverandørindustri for olja, men også for å sørge for ny kraft, elektrifisering og eksportmuligheter. SV har gått imot etablering av havvind langs kysten, fordi det er i de nære kystområdene de store naturverdiene og fiskebankene befinner seg. Skal det etableres havvind må disse legges til områder som ikke er viktig for natur, gyting og vandring.

Havbunnen som mineralåker?

Det er allerede flere aktører som kartlegger mulighetene for mineralutvinning på havbunnen. Men det er ikke gruver i klassisk forstand vi snakker om her. Utvinningen krever at store havbunnområder pløyes opp. Dette vil selvsagt være ødeleggende for livet på bunnen, men selve mudringen vil være av så stor skala at det vil være gambling med havets ressurser og økologi. SV er sterkt kritisk til dette og vil ha forbud frem til det kan dokumenteres at gjøres på måter som ikke er skadelig.

Femdobling av oppdrett?

Regjeringen har i sin nylig avgitte oppdrettsstrategi tatt til orde for å femdoble dagens oppdrettsproduksjon. Dagens arealer avsatt til oppdrett er på størrelse med Andøya. Men det er bare selve merdene vi snakker om, ikke arealene som oppdrett direkte eller indirekte påvirker. Regjeringen har i stor grad tenkt på et tall. De har ikke noen strategi for hvordan redusere miljøpåvirkningen, sikre «sameksistens» med andre næringer, ei heller hvor det er plass til anleggene, heller hvor fôr og fiskeolje skal komme fra. SV er imot disse målsettingene som er tatt ut av lufta, og krever at anleggene må bli forurensingsfrie og at alt avfall skal utnyttes før videre vekst kan diskuteres.

Gruveavfall på havet?

Norge er sammen med Papua Ny Guinea og Tyrkia de eneste landene som tillater gruvedumping i havet. Regjeringen tillot i fjor at det både i Repparfjorden og Førdefjorden skal tillates å dumpe kjemikalieholdige restmasser rett i sjøen. I Repparfjorden skal det slippes ut to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam, rett ut i sjøen. Gruvedriften vil ramme livet i fjorden, fiskeri og den samiske reindriften i området. Havforskningsinstituttet advarer sterkt mot dette. Ikke bare får det konsekvenser for fjorden, slammet vil kunne sige videre ut i havet og være direkte ødeleggende for et av de viktigste gyteområdene for torsken. SV går kraftig imot denne praksisen, men beslutningen kan snus dersom motstanden er sterkt nok og partiene som er imot vinner oppslutning.

Fortsatt oljeleting?

En av denne valgkampens virkelig store saker er klima. Vi må la all oppdaget olje og gass ligge skal vi klare å nå klimamålene. Dette ser ikke ut til å påvirke særlig mange partier. De vil fortsette å lete og leteborre. Barentshavet er kanskje vårt viktigste hav. Ulykker i dette iskalde og sårbare områder vil være totalt ødeleggende for det meste av norsk fiskeri. Er det ikke på tide å avslutte aktiviteten? Bygge den ned? Hvorfor skal vi akseptere fortsatt oljeaktivitet tett opp mot iskanten i årene som kommer?


Vi står på mange måter overfor en industrialisering av havet. Men det finnes foreløpig ingen strategi eller plan for hvordan dette skal gjennomføres. Da blir det alles kamp mot alle, hvor makta rår. De store pengeinteressene vil avgjøre – og de finnes ikke i fiskeriene.


Jeg blir alltid like forundret over at det finnes fiskere som i det hele tatt vurderer å gi sin stemme til partier som vil åpne opp store gyteområder for oljeaktivitet, som vil dumpe millioner tonn avgangsmasser i fjordene, som vil ha mineralutvinning på havbunnen, femdoble fiskeoppdretten og ha vindkraft på fiskebankene.


I dag er havpolitikken spredt over mange departementer. Havet ses stykkevis og delt, interesse for interesse. Kanskje tiden er moden for et eget havdepartement, hvor den første oppgaven er å utforme en arealplan for havet? I den planen bør fisken ha forrang.