Slik ble jeg en fotballidiot

Manchester Citys Kevin De Bruyne i klinsj med Leeds Uniteds Kalvin Phillips i kampen 3. oktober. Philips er født og oppvokst i Leeds og er med på det engelske landslaget.

Manchester Citys Kevin De Bruyne i klinsj med Leeds Uniteds Kalvin Phillips i kampen 3. oktober. Philips er født og oppvokst i Leeds og er med på det engelske landslaget. Foto:

DEL

Lofoten på lørdag Hvordan kan hun tillate seg i lunsjpausen på jobb en mandag å si «vi kan være godt fornøyd med å ta ett poeng mot Manchester City». Vi? Seriøst? Hun som har sittet med ræva limt til sofaen og vekselvis har jubla og hoia ukvemsord til tv-en?

Hvorfor feller hun tårer når en argentinsk gubbetrener på 65 år i en altfor trang joggedress tar en skalla 49-åring i hånda, løfter blikket og smiler hjertelig til ham. Tårer der altså, seriøst!?

Hvordan kunne det skje? Ei nordnorsk trebarnsmor på 44 år. Ærlig talt.

I helga er det landslagspause. Det blir et tomrom når jeg ikke kan se fram til spaltemeter forhåndsstoff før helgas kamp, så 90 minutters totalt konsentrasjon foran skjermen og deretter mye godt digitalt sosialt samvær etter kampen.

Jeg har forresten ikke greie på fotball. Jeg har aldri spilt fotball, jeg er ikke vokst opp i Leeds – likevel elsker jeg Leeds United.

For fire år siden fant kjæresten på at han kunne bli med meg på konsert med Frank Turner i Leeds, dersom jeg ble med på fotballkamp med favorittlaget hans. Jeg tenkte at det var en meget god deal å bytte 90 minutter utendørs stillesitting mot en lenge etterlengta punkfolk-konsert. Vinn-vinn. Gi og ta. Gode greier.

På supporterpuben ved Elland Road ble vi påspandert av leedskarer som syntes det var stas med langveisfarende supportere. Jeg gjorde som dronninga – just wave and smile – for ikke å avsløre at jeg ikke kunne navnet på en spiller som noensinne har spilt på Leeds. Jeg hadde hørt om Alf Inge Haaland riktignok, men ante ikke at han var Leeds-spiller og i hvert fall ikke at han fikk en sønn som heter Erling.

Kampstart nærmet seg og vi sluttet oss til strømmen av folk gjennom slusene. Fra et partytelt i bakgrunnen dura et coverband på med tregreps punkslagere fra 80-tallet, lukten av chips med brunsaus sivet ut fra bodene og ølglass ble erstatta av pappkrus med teposelappen dinglende i den sure desembervinden.

Vi røska med oss Leeds-luer fra supporterbutikken. Syntetiske grellheter i hvitt, blått og gult.

Som et barn av ironigenerasjonen satt det langt inne å la seg rive med, likevel var det umulig å stå imot. Sangen på tribunene, energien på banen, de kollektive utbruddene av skuffelse, sinne og frustrasjon – og eksplosjonen av reinhekla glede når Leeds-spillerne dunket inn to mål mot Aston Villa. Vi lukta grønsken etter ei sklitakling foran oss. Vi så det tv-seerne ikke fikk se da en naken mann jumpet over barrieren og ut på banen. Han høstet rå latter og piping fra publikum før en hvitkledd forsvarsspiller satte ut et bein slik at refleksvestene fikk tak i tullingen. Et par og tyve tusen mennesker satt og sto tett sammen og heiet laget fram til seier. Fremmede mennesker omfavnet hverandre, fellesskap, lyd, applaus – ikke så ulikt det vi opplevde kvelden i forveien på konsert.

Det kunne jo ha stoppet der.

Men av høflighet ble jeg sittende og se neste ukes kamp på tv med kjæresten. Jaggu kjente jeg ikke igjen spillerne. Og heiaropene fra tribunene. Med et halvt øye på skjermen og et på mobilen, søkte jeg dem opp en etter en på Instagram. Kikka på bilder av hundene og familiene deres, ble sendt videre til artikler om oppturene og nedturene deres. Drømmer som ble knust, sener som ble revet av, stolte bestemødre, besøk på barnesykehus og i hver historie ble bakteppet dratt opp: At laget til Englands tredje største by har stått utenfor Premier League i altfor mange år.

I fjor så det lenge ut som at Leeds United endelig skulle klare å rykke opp, etter at kult-treneren Marcelo Bielsa fra Argentina hadde forvandla stallen til et topptrent, offensiv og svært samspilt lag. Men i de siste kampene av sesongen gikk alt galt, så galt at det til og med gjorde vondt helt opp til Lofoten.

Bielsa, den inneslutta og genierklærte treneren som Manchester City-trener Pep Guardiola kaller «verdens beste trener» hadde blitt så glad i prosjektet og ville innbitt gi det et nytt forsøk. Hele byen holdt pusten de siste kampene av sesongen. Leeds United ble seriemestre og rykket direkte opp til den engelske toppdivisjonen.

For ei uke siden møttes de to trenerne til kamp med hvert sitt lag. Det ble uavgjort. Etter kampen rekker Bielsa fram labben til Pep og gjør noe så uvanlig som å smile hjertelig. Det var et oppgjør fylt av gjensidig respekt og et ladet øyeblikk der jeg, kvinne (44) fra Lofoten, blir rørt – i likhet med mange andre som har fulgt laget de siste årene. Endelig er Leeds tilbake i engelsk toppfotball og de skjemmer seg ikke ut. I alle fall ikke foreløpig ...

Men denne helga får jeg altså ikke det ukentlige påfyllet av elleville opp- eller nedturer med laget jeg har valgt å elske. Jeg har aldri spilt fotball og har ikke spesielt greie på det, men jeg har skjønt at hvis man våger å la seg rive med av fotballen – så blir både hverdagene og helgene enda mer sprell levende.

Det heter seg at man aldri kan bytte lag, men det har jeg gjort – og jeg er storfornøyd med å ha forlatt «vi som ikke bryr oss om fotball».


Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken