Regjeringa Solberg går Kirsten Giftekniv en høy gang hva gjelder spleising. Sammenslåing av det meste mellom himmel og jord har vært gjennomgangsmelodien under Ernas styre. Nedlegging av militær- og heimevernsavdelinger, flystasjoner, lokalsykehus, tinghus, trafikkstasjoner, politikamre, lensmanns-, pass-, NAV- og skattekontor etc. bidrar til en sentralisering som vanskelig kan tolkes som annet enn ønsket utvikling av de blå-blå. Vei i vellinga gjør de også med sin overkjøring av folkeviljen i kommuner og fylker. Der lokking og luring, tvilsomme gulrøtter og utilbørlig press ikke har vært nok, har de i alt for mange tilfeller tydd til ren skjær tvang. Som vikarierende argument for reformer som snarere tapper felleskassa for milliarder av kroner, dekker de seg bak påstått effektivisering og rasjonalisering.

Det meste må altså være stort for også å være «robust», et ord som blir mer og mer forslitt for hver gang noen lirer det av seg. Landet vårt er angrepet av reformpsykose såvel som gigantomani. De to begrepene kunne snart ha blitt oppfattet som synonymer om det ikke var for at flisa snus på enkelte områder. Ut i fra sin struktur er det organisasjoner det er mer nærliggende tro, gitt samme resonnement, sto seg best på å henge i hop, men som likevel splittes. Hvor «robust» blir f.eks. det som engang var Norges Statsbaner etter omfattende fragmentering?

En kommune er pr. definisjon et mindre administrativt område. Ordet kommer av fransk «commune». Det ble til under den franske revolusjonen, men opphavet er latin og betyr felles. De to fylkeskommunene Troms og Finnmark har det til felles at de begge er så langt fra Oslo at landets makthavere umulig kan ha fått med seg hvor enorme avstandene blir også innad i en tvangssammenslått region. Frykten for at det blir en direkte dysfunksjonell enhet, er derfor høyst reell. Fra Lesja til Eidskog er det også veldig langt i «Innlandet». Det blir arealmessig faktisk over dobbelt så stort som «Viken» som forståelig nok er et allment latterliggjort fylkeskommunalt misfoster. Tragisk er det også at suksessfylket Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, forsvinner inn i «Vestland».

På det laveste forvaltningsnivået dannes nå en rekke konstruksjoner som ikke oppfyller definisjonskravet til å kunne kalle seg kommune. Minste felles multiplum for Vågsøy og Flora er at de begge har anløp av hurtigruta. Geografisk er de plassert i hhv. Nordfjord og Sunnfjord, er uten felles grense, har historisk hatt relativ lite samkvem og det er 10 mil på svingete veier pluss en halvtimes fergereise mellom de to kommunesentrene. Likevel blir dette fra 1/1-20 til «Kinn kommune». Språkøret må være svært dårlig om man ikke straks hører at noe skurrer. «Kinn» er et vakkert navn, men bruddet på korrekt terminologi ved bruken av ordet «kommune» bør få språkrådet til å gripe inn.

Apropos Språkrådet! De får oss tilbake på skinner! Som folk flest var de svært misfornøyde med navneendringen fra NSB til Vy. Ja, hva er vitsen med å bruke hundrevis av millioner på slikt tøv? Kan det være en bevisst strategi i å fjerne «stat» i selskapsnavn slik også Statoil ble til Equinor? Det er ikke lett å holde orden hverken på alle nye navn eller antallet firma som er utskilt fra det engang så stolte jernbaneselskapet. Nylig ble det kjent at over 1000 ansatte i vedlikehold skal ut av Bane Nor med all den usikkerhet det medfører for dem om arbeidssted, -vilkår, lønn og pensjon. Det eneste som foreløpig er bombesikkert er at de med nyskapningen «Spordrift» får nok en direktør med en drøy dobbel million.

Mens det dannes «kommuner» som hverken henger på greip eller sammen, blir altså jernbaneselskapet som er sammenvevd av sin skinnegang, delt i biter. Erfaringene med sistnevnte prosesser fra ellers i verden er vel ikke akkurat udelt positiv, og vår hjemlige Oslo Sporveier reverserer klok av skade sin oppsplitting av seg selv. Kommunereformen drives gjennom til tross for at undersøkelser viser at tilfredsheten med tjenestene i stor grad er omvendt proporsjonal med størrelsen. Dessuten er den norske gjennomsnittskommunen i internasjonal sammenheng stor allerede i utgangspunktet både i areal og innbyggertall. Paradoksene står i kø. Under denne regjeringa er Norge i ferd med å bli det rene bakvendtland.

Finnes det så en fellesnevner som forklarer hvorfor det som er best som smått, skal bli stort og vise versa? NHO har vært regjeringas fremste våpendrager hva gjelder å desimere antall kommuner. Ja, de ville tilmed gå enda lenger enn Erna, Sanner og Mæland med et mål om skarve 77. For NHO synes lokaldemokrati å være en bagatellmessig salderingspost hvis det hindrer en for dem mye viktigere agenda; konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester, et kjernepunkt også i politikken til partiene de så rundhåndet gir sin pengestøtte til. Større markeder gir bedre muligheter for profitt. Helt utilslørt ble dette uttrykt av Petter Furulund, leder for NHO service: «Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester».

Eureka! Der har vi det. «Stat» i navnet høver dårlig når målet er privatisering, og konkurranseutsetting har vi allerede fått på det norske jernbanenettet. Nå blir det f.eks. et britisk selskap, Go-Ahead, som skal trafikkere Sørlandsbanen markedsført under en annen språklig perle; «Sørtoget». Kinesere på Flåmsbanen?

Gjennom henholdsvis sammenslåinger og oppdelinger åpnes det altså på hver sin kant for mer privatisering og konkurranseutsetting. Politiske makt forsvinner fra periferien til mer sentrale strøk og pengemakta fra fellesskapet til kapitalen. Sittende regjering prøver å lure oss med fine ord som «nærpoliti», «nærdemokrati» og «jernbanereform for hensiktsmessig styringsstruktur». Mer passende hadde det vært om de flagget parolen «Spleis, splitt og hersk!»