I mange år har Xavier vært Eugenies viktigste følgesvenn. Nå skal han pensjoneres

NÆRT FORHOLD: Gjennom mange år har Eugenie Pedersen fått et tett forhold til førerhunden Xavier.

NÆRT FORHOLD: Gjennom mange år har Eugenie Pedersen fått et tett forhold til førerhunden Xavier.

Da labradoren Xavier var tre år gammel, kom han inn i sterkt svaksynte Eugenie Pedersens' liv. I 2019 er det sju og et halvt år lange samarbeidet slutt.

DEL

Eugenie Pedersen fra Stamsund har medfødt grå stær, og har fått grønn stær i etterkant. Hun er sterkt svaksynt, og har bare syn på ett øye.

- Jeg bruker å forklare det ved bruk av et svart og hvitt ku-skinn. Jeg ser ikke alt, men imellom flekkene. Hjernen danner seg et helt bilde allikevel. Jeg merker det best på den måten at jeg kan se noe, så se bort, og når jeg da ser tilbake så kan det være ute av syne, sier Eugenie Pedersen.

Gruer seg

Siden 1994 har hun hatt tre førerhunder. Når hunden er mellom 10-12 år gammel, er det vanlig at de pensjonerer seg. Enten på grunn av fysisk eller psykisk slitasje.

De siste sju og et halvt årene har den svarte labradoren Xavier (10) vært Pedersens' førerhund. Hun vil kunne bruke Xavier helt til hun skal på et nytt førerhund-kurs. Det skjer tidligst i april 2019.

På spørsmål om hvordan det blir for Pedersen og ikke lenger ha Xavier der, sukker hun tungt.

- Åh, det blir tungt. Jeg tenker veldig mye på det, og hvordan det blir å få en ny hund. Jeg gruer meg veldig til jeg må bytte, fordi han har vært perfekt for meg.

- Når man bytter førerhund går man gjennom en slags sorgprosess. Det er ikke så lett å sette ord på det, man har så mange tanker i hodet. Det blir spennende å få en ny hund, men grusomt å gi slipp på det trygge man har. Han har jo tross alt vært en del av livet mitt lenge. Det er klart det blir trist, det er jo en følgesvenn, sier Pedersen.

Vil ikke oppleve at Xavier ikke vil

Mentalt har denne prosessen allerede pågått en stund for Pedersen.

- Når han ble ti år har jeg hatt en tanke om at jeg må bytte han ut. Men, han vært så utrolig frisk og pigg. På de to første førerhundene merket man at det var på tide. Xavier har ikke bært preg av å være gammel, og har ikke vist noen tegn til det heller. Men, av hensyn til både meg og hunden så må man gjennom den prosessen. Ting kan skje med eldre hunder, og skjer det, så kan det skje det fort. Plutselig en dag, når jeg tar på han selene, så er han sliten i hodet, og har ikke lyst mer. Den dagen vil jeg egentlig ikke oppleve, fordi det ville vært vondt å ta på han selene, og merke at han ikke vil mer, forklarer hun.

Da hund nummer to pensjonerte seg, var Eugenie nede for å teste hvilken av fem nye førehunder som passet henne best. Etter å ha fått Xavier ved sin side, var hun aldri i tvil.

- Vi var samkjørte fra første minutt. Han gikk rett inn i hjertet mitt, sier hun.

Mammadalt

Det er mye hun vil savne når hannhunden nå pensjoneres.

- Jeg vil savne alle rutinene våre, og tilliten vi har bygd opp mellom hverandre gjennom årenes løp. Så vil jeg savne det tekniske med han. Med en gang selen er på, så trenger jeg nesten ikke fullføre kommando. Han vet hva jeg vil. Så vil jeg savne hans lynne og rolige personlighet.

- I tillegg så er han jo så spesiell den karen. Han er en sær type rett og slett, ingen typisk labrador. Han liker ikke å bli våt, og skal ikke bade. Så går han ikke langt unna meg hvis han går løs, en skikkelig mammadalt, sier Pedersen.

Annet enn at det er en labrador, vet ikke Pedersen så mye om sin neste førerhund. Tidligst i april vil den komme på besøk til Stamsund for å bli kjent med både Eugenie og nærområdet.

- Jeg er veldig spent. Det er helt sikkert en godt trent førerhund, men hundene har jo ulik personlighet. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet ikke hva jeg får, sier Pedersen.


Artikkeltags