Kulturminnedagen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Søndag 9. september ble kulturminnedagen markert over det ganske land, også på nordsiden av Austvågøy.

DEL

Laukvik Historielag , som sto for det historiske, og Strandlandet Husflidslag som vartet opp med kaffe og kaker, gikk sammen og arrangerte tur til Matmora,- dette fjellpartiet som for vel hundre år siden var arena for Lofotens største bergverksindustri.

Det blåste en frisk østlig vind, delvis skyet og fine forhold for en historisk vandring. Men under Matmoderens barmfagre fjell var det helt vindstille, og på stien frem til tipplassen på ”Jorn”, kunne en, med hjelp av litt fantasi, enda høre klangen av slegge og feisel,- den taktfaste sangen fra ”slusk og railera”, en ”sværting” på svensk og der kom der en på norsk,- blandet med en svak buldring mellom fjellene av sprengning med svartkrutt og dynamitt.

Her fikk alle oppmøtte, rundt 80 deltakere, - en gjennomgang av malmletingen og gruvedriften av Halgeir Mandal, som hadde gjort en grundig undersøkelse av så vel skriftlige som muntlige kilder.

I siste halvdel av attenhundretallet foregikk det en storstilt leting etter malmforekomster i hele landet. Industrialiseringen var i gang for alvor i Europa, og industrien trengte jern. Det var lettere for norske og utenlandske investorer den gang å få åpne fjellene i Lofoten for malmleiting, en det i dag er for å åpne for oljeleting i havet utenfor.

Helt fra 1840 til 1883 var det trøndere og engelske interesser som sto bak, og blir i dag kalt Gammelverket. Sommeren 1905 overtok et hollansk firma - ”The Norwegian Iron Ore Company Limited”, som hadde hovedkontor i Oslo, rettighetene og fra nå av ble det stordrift med blant annet bygging av en 5-6 km. lang enspors jernbane frem til lasteplassen i Vattenfjord hvor lokomotivet ”Adam” sto for trekkraften. Her ble det også bygd kai.

130 mann var i arbeid på denne tiden, hvor det også ble anlagt taubane fra Rangeldalen ned til tipplassen, og i 1906 var det klart for utskiping. Men nå var også pengene slutt, store investeringer og lite lønnsomhet hadde ”tært” på - og to mnd. senere var driften nedlagt.

I 1907 fattet østerikske investorer interesse for det som de mente var store forekomster av rikholdig jernmalm, og stiftet ”Matmoderens Bergverks Aktieselskap.”

Igjen ble det satset stort og sakkyndige mente der var millioner tonn malm å hente ut fra fjellet. Fra nå av ble driften flyttet opp i Rangeldalen hvor to stoller ble slått. Disse fikk benevnelsen ”Edvard” og ”Ludvig” og fra disse ble det slått flere sidegruver. Ny tospors bane ble bygget, lokomotiv anskaffet, et fra NSB kalt ”Halfdan”, og et helt nytt fra Tyskland. En tre hundre meter lang kai ble bygget, og det ble mudret til 21 fot for å kunne ta imot større skip. Det ble bygget verksted, jernbanestall, lager og laboratorium.

Eventyret var i gang. I årene som nå fulgte var der rene ”Klond Dyke” stemning i bygdene på nordsiden av Austvågøy. Riktignok ble en god del beitemark beslaglagt, men fiskerbøndene som ble rammet fikk til gjengjeld arbeide på anlegget og levere sine produkter til bedriften som nå talte opp til 380 mann. Ofotbanen var ferdig bygd på denne tiden, så en stor del av arbeidstokken var svensker som kom derfra med ”raillar kulturen” i bagasjen. Det var i hovedsak et sært så mannsdominert samfunn, så et aldri så lite ”press” på den ”kvinnelige Vattenfjord” kan en lett forstå, og prost Skjeseth i Kabelvåg var bekymret for dette. Anekdoter om noen ”Svart bjørn” fikk vi ikke høre, men kanskje fantes det blonde ”Elvkjærringer” blant de som stelte med mat til ”slusken”, og reingjøring blant det utall av brakker som ble bygget.

De som hadde rom å leie ut , fikk 6-7 kr. i mnd. og de som kunne stille med hest og vogn hadde 3-4 kr. dagen på akkord. Ja vi fikk høre om stor aktivitet fra fjell til fjære.

Bare en ting manglet: JERNMALMEN. Selv om den verdenskjente Hornemann med sin ingeniørkunst,- som i en årrekke hadde gjort stor karriere på Bergensbanen som nå var ferdigbygget, kom til Matmora , kunne han ikke få til lønnsom drift av det som hadde vært satt så store forhåpninger til. Det ble gjort flere innslag i 1909 og 1910, uten større resultat, og nedbyggingen var et faktum, og i 1911 var det slutt. Det ble skipet 7147 tonn eksportmalm og 270 tonn jernmalm.

I dag , over hundre år etter dette eventyret, var det utrolig spennende å få være med på denne historiske vandring, som arrangørene inviterte til, hvor Halgeir gjorde en fremragende jobb, og ikke minst, uten akkompagnement, sang en vise om Hornemann og ”Livet i Matmoderen” som enda lever på folkemunne i bygdene på yttersiden av Austvågøya.

Send inn leserbidrag

Dere lesere er flinke til å tipse og invitere oss med på det som skjer. Hvor mye vi enn kunne ønsket det, vi klarer ikke være til stede på alt som skjer i Lofoten.

Vi har en funksjon på nettsidene som gjør det enkelt for dere som ønsker å bidra med bilder og tekst. Du komponerer din egen artikkel og kan laste opp så mange bilder du ønsker.  Du kan gjøre enkel redigering av teksten, som å legge inn mellomtitler og lenker. For å bidra, må du være logget inn på Lofotposten med din aID.

Når du skriver artikkel, kan du  lage din egen profil - enten som privatperson eller som representant for et lag eller forening - slik at leserne enkelt ser hvem som står bak artikkelen.

Når du sender inn bidraget, vil det bli lest av redaksjonen før det publiseres. Vi gleder oss til å lese bidragene fra dere!

Gå til lofotposten.no/leserbidrag


 


Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags