I år var det Færøyenes tur til å arrangere den Nordiske Kystkulturfestivalen, og dette kulturmøtet foregikk i Vágur på Suderoy, som navnet antyder – det sydligste øya i det grønne øyriket.

På kaia, rett innenfor der Vágurs egen ærverdige slupp «Johanna» ligger, er et typisk nordnorsk kjøkken fra før alskens-teknisk-elektronisk tid, rigget opp. Og inne i kjøkkenet er Arthur Johansen, også kjent som «Arthur med kniven», den dyktige treskjæreren og evig opptatt av kystkultur, på plass.

– Det handler om å fortelle om kystkulturen og hvor viktig den har vært, ikke bare for Nord-Norge, men for hele landet vårt. Det er torsken som ligger i botnen av alt, sier Arthur som er initiativtaker bak fiskarbonde-kjøkkenet.

Et sammensveiset team

Selv om kjøkkenet ser ut til å romme det meste av redskaper og hjelpemidler som var naturlig å finne der, skulle Arthur gjerne hatt med seg mer.

– Det var begrenset hva vi fikk med oss. Tre kubikk. Da måtte det tas noen valg. Lofot-ryene og oljehyret var noe av det som ble igjen, ler den erfarne kulturformidleren.

 

Akkurat oljehyret er dristig å legge igjen når en drar til øyene midt ute i Nord-Atlanteren, men Arthur hadde sola med seg i Vesterled. Med seg hadde han også Lisbeth Skranes fra Hadsel, billedkunstner som nå bor i Lillesand, Unni Kristiansen fra Værøy, og Sonja Vangen fra Manndalen i Nord-Troms. De fire er blitt et godt og sammensveiset team som har deltatt på denne årlige festivalen flere ganger. De har også vært med å representere Norge under festivalen i Brest i Frankrike, betegnet som «kystkulturens Olympiade».

 

Slo forsenna

Reise og oppholdt har de fått dekket av Forbundet Kysten, men alt arbeidet gjør de på dugnad. Arthur lærer Færøy-ungene å slå forsenna.

– Dette har alltid vært en sikker innertier når det gjelder å fange barns interesse, sier han.

I alle de år han har stått og lært barn dette gamle håndverket, har han fanget opp et tydelig mønster:

– Det slår aldri feil. Guttene er raske og hardhendte når de drar i hamptauet. Mens jentene drar jevnt og pent. Det gjelder også her på Færøyene, ler han.

 

Kvinners betydning

I fiskarbonde-kjøkkenet demonstreres gammelt handverk av ymse slag. Unni Kristiansen sitter og karder ull av Færøyske villsauer, som hun etterpå spinner ved hjelp av håndtein – den eldste spinnemetoden. Hun viser også hvordan vikingene strikket, ved hjelp av nålebinding.

Sonja Vangen fra husflidsbygda Manndalen i Troms står og vever vakre tepper i ull, disse kalles for grener. Hun benytter det man mener er den eldste vevteknikken i verden, og som er i ferd med å dø ut, nemlig «oppstadveven».

Lisbeth Skranes strikker alt en sjøfarer trenger, som hun deretter tøver på ei velbrukt tøvfjøl. Kvinners betydning i tradisjonell kystkultur, må løftes fram, mener firkløveret fra nord.

 

Unikt

– Uten kvinnfolk som utrustet mannfolka mot klimamessig harde prøvelser, hadde det ikke vært særlig til Lofot-fiske i gamle dager. Det eksisterte et avhengighetsforhold mellom kvinner og menn der de utfylte hverandre på en felles arbeidsplass i fiskarbondens kjøkken, sier Lisbeth.

Leder i Forbundet Kyst, Asgeir K. Svendsen er innom og inspiserer kjøkkenet fra nord, like før han skal gå og holde sin tale ved den offisielle festivalåpningen fredag ettermiddag. Han er strålende fornøyd, og hevder at konseptet er med og danne ryggraden i Norges deltakelse på denne nordiske kulturmønstringen.

– Det er unikt det de fire «fiskarbøndene» står for på disse festivalene. De gjør alt selv, de har stor kunnskap og «verktøykasse», sier han.

Havet forener

Ute på fjorden fossror en ny generasjon de gamle færøyske grindabåtene, mange over hundre år, nymalte for anledningen. Dette er første gang den Nordiske Kystkulturfestivalen arrangeres på Færøyene. Færøyingene har tatt med seg sin historie, og er et meget kunnskapsrikt folk når det kommer til kystkultur og tradisjonsbåter.

Norge hadde også gamle båter med seg; Halsnøybåten, Oselvaren og autolinebåten M/S «Haugefisk». Foruten Norge og vertslandet, deltok Danmark, Island og Grønland.

– Havet forener, det skiller ikke. Havet var veien. Utveksling, handel og eldgammel utvandring. Det er en felles kulturarv vi finner rundt dette «bassenget» vi kaller Nord-Atlanteren. Vi har mye å prate om, på tvers av landene, fastslår Lisbeth og Arthur.