Jeg er lærer og spesialpedagog, men denne sommeren har jeg jobbet med rus og psykiatri. Hvorfor? Fordi det er svært nyttig for både lærere og politikere å ha praktisk kompetanse innenfor det psykiatriske feltet. Psykisk helse påvirker hele livsløpet, og svært ofte begynner helseproblemene i barndommen.

Mennesker med god psykisk helse har tro på seg selv og kommer seg opp og fram i livet. De ser ut til å ha knekt koden. De har selvtillit, evne til selvrealisering og takler tilsynelatende livets utfordringer. Dessverre er det også mange som sliter. Det hjelper heller ikke at dårlig psykisk helse fortsatt er et skambelagt tema som det er vanskelig å snakke om. Barnepsykiatri er et felt det finnes mange misforståelser rundt, for barn er jo friske, ikke sant? De trenger bare tilrettelegging, og så går alt på skinner, eller?

Som lærer har jeg pasienter i klasserommet. Dette er det nok mange som ikke forstår, og lærere er stort sett forsiktige med å flagge opplevelser fra egen hverdag. Dessverre opereres det med en holdning om at skolene bare kan tilpasse, så forsvinner diagnose etter diagnose. Min erfaring er at problemene fort kan forsterkes i møte med et støtteapparat som opererer med obligatorisk oppmøte. Men det er lærersynet. Den regjerende holdningen i samfunnet er at barn ikke kan være sykemeldte. Det er for meg helt uforståelig. Sannheten er at en byrdefull barndom setter sine spor langt inn i voksenlivet. Det å sykemeldes fra skolen bør derfor være en selvfølge for de som trenger det.

Skolen tilrettelegger for alle, men det er flere ting som må gripes fatt i. Det at lærere trenger mer kunnskap om psykiatri er kanskje det enkleste å løse. Lærere har vist at de er mer enn villige til å ta de fagene samfunnet mener de mangler gjennom lærerløftet, Kompetanse for kvalitet. Det å gjøre spesialpedagogikk obligatorisk på lærerskolens fjerde år vil være til god hjelp for den enkelte lærer, men også for de elevene som trenger å bli sett gjennom spesialpedagogiske briller. Min erfaring er at mange trenger akkurat det. En annen sak er skolehelsetjenesten. Den må styrkes! Noen andre enn læreren må ta jobben med å følge opp elevens og familiens fysiske og psykiske helseutfordringer. Nå kaster jeg muligens inn en politisk brannfakkel, men min påstand er at enhver skole bør ha en sykepleier ansatt.

Da spesialskolene begynte å bygges ned, mistet vi et faglig forankret fotfeste. Vi må verne om de få spesialskolene vi har igjen, og helst bygge noen nye. Barn med tung psykiatri vil alltid føle seg annerledes, og det å få møte andre barn med liknende utfordringer bidrar til å bryte ned det stigma de ofte bærer på i ensomhet. Vi må slutte å late som at nærskolen er den eneste sannheten for alle barn. Vi trenger også et tilbud ved spesialskoler - der hele familien kan bli ivaretatt. Manglende eller fraværende psykoedukasjon i foreldregruppen er nemlig svært uheldig for samarbeidet rundt eleven.

Ventelistene innen helse, og spesielt innenfor psykiatri, er et skammens kapittel. Dessverre er det høye murer å forsere for de foreldrene som starter prosessen med å skaffe barnet sitt nødvendig helsehjelp. Veien til barnepsykiatrien går gjennom fastlegen, men det skjer som oftest først årevis etter at spesialpedagogen og skolehelsetjenesten har sett hva som behøves. Det skjer etter mange vanskelige vurderinger og utallige samtaler. I mellomtiden er det en liten en som sliter. Etterhvert blir det åpenbart for alle som står rundt at barnet trenger hjelp. Likevel går årene forbi. Er dette tidlig innsats? «Alle» har nemlig en mening om at dersom læreren bare gjorde slik eller slik, eller kanskje bare prøvde en gang til, så kanskje... Tikk-takk-tikk-takk, årene går.

God psykisk helse har lenge vært en viktig prioritering for Fremskrittspartiet. FrP mener at tilbudet innen psykisk helse må styrkes. Forebygging og tidlig innsats er da en forutsetning. Man kan ikke forvente at denne kunnskapen skal komme av seg selv. Det er de sykeste som betaler den høyeste prisen for et dårlig helsetilbud. Og samfunnskostnadene ved å stadig ignorere psykisk helse er det få som vil ta ansvaret for. Vi må jobbe forebyggende, og det starter med barnehage og skole. Vi må i tillegg korte ned helsekøen og få flere plasser både ved spesialskoler og i psykiatriske institusjoner.

La oss snakke fakta: Det å styrke barnehager og skoler vil redusere helsekøen. Når flere får hjelp tidligere, reduseres også presset på voksenpsykiatrien og rettsvesenet. Ved å praktisere tidlig innsats innen psykisk helsevern vil flere være i stand til å skaffe seg utdanning, komme seg i arbeid og etablere seg i egne hjem. Vi alle har i bunn og grunn de samme drømmene - å lykkes sånn best man kan i dette ene livet vi har fått utdelt. Derfor må vi også angripe problemene når de oppstår, og ikke en årrekke senere.