Én gang i livet har jeg svevet mellom hornene på Svolværgeita. Noe imponerende svev var det kanskje ikke, og været innbød heller ikke til noe splitthopp. Men landingen på «Lillehornet» var minnerik, et minne jeg siden har båret med meg på min vandring gjennom Vestfjordgata.

Nå har jeg også vandret gatelangs i andre byer. I Paris har jeg ofte kunnet glede meg over den frie sikt mot Triumfbuen, mot Eiffeltårnet og mot obelisken på Place de la Concord. Så får det heller være at Napoleon III hadde sine baktanker med byreguleringen på 1800 tallet. De frie gateløpene skulle i tillegg sikre rask fremrykking av kavaleri, samt mer rasjonell bruk av kanoner mot en til tider uregjerlig bybefolkning.

Behovet for kavaleri og artilleribruk har så langt ikke meldt seg i våre hjemlige gater, som ellers er fattige både på triumfbuer og eiffeltårn. Men Vår Herre har til gjengjeld velsignet oss med en gedigen «obelisk» hinsides Vestfjordgatas endepunkt. Svolværgeita og Vestfjordgata hører sammen, og Geita vekker beundring overalt hvor den kommer. Et ikon som har gjort byen vår verdensberømt langt utenfor Norges grenser. Enhver burde vite å hegne om den med respekt og omsorg.

Svolværgeita ble lenge ansett for å være ubestigelig. Men en dag i slutten av juli 1910, steg herrene Carl Wilhelm Rubenson, Alf Bonnevie Bryn og Ferdinand Schjelderup i land i Svolvær, etter en vellykket førstebestigning av Stetinden. I Norsk Turistforenings Årbok for 1911 kan vi lese:

«Svolværgeita er stedets alpine stolthet, og har avvist flere beilere, blant hvilke Martin Ekroll på Skrova hadde erklært at hun var ikke mottagelig for annen kurtise enn raketter».

Det bør her nevnes at den samme Ekroll regnes for å være Vågakallens førstebestiger. Ikke en gang i sin villeste fantasi, kunne han vel ha forestilt seg at det en nyttårsnatt, i en fjern fremtid, skulle oppskytes raketter fra Geitas horn.

De tre foran nevnte herrer tok inn på Hotell Lofoten, og etter frimodig å ha tilkjennegitt sitt forehavende, anmodet de husets elskverdige vertinne om å holde av litt aftensmat. Derpå la de i vei mot Geita. Nede i byen utløste nyheten så vel hånlige kommentarer som spontane veddemål, og Ferdinand Schjelderup innså «at det ikke lot seg gjøre å komme tilbake uten med Svolværgeita mellom oss». Etter «en prektig liten bestigning», kunne de tre herrer nyte utsikten over hav og havn, og ned mot det som med tiden skulle bli byens kirkegård. Sprangøvelser mellom hornene ble imidlertid ikke utført.

Begivenheten gikk ikke upåaktet hen, og om Carl Wilhelm Rubenson kunne lokalavisen siden berette at han «tidligere har besteget fjeldet Himalay, hvilket i sin tid vakte oppmerksomhet i Aftenposten» (sic.) Sant nok, den samme Rubenson nådde i 1907 den anselige høyde av 7.270 m.o.h. på fjellet Kabru, som ganske riktig befinner seg i det nordøstlige Himalaya, men det er en annen historie.

Pionærenes suksess ga ikke støtet til noen monolittisk masseklatring, og det skulle drøye før Geita igjen ble befolket. Men i 1930 foretok den senere «Kongen av Romsdalshorn», Arne Randers Heen, den første solobestigning av Geita. I mangel av ryggsekk, skal han ha medbragt en håndveske, angivelig som motvekt i tauet. Heen skal også ha vært den første som våget spranget mellom hornene. Hans egen beretning kunne ha et og annet å meddele våre lokale folkevalgte, i det han mellom annet skriver:

«Det står stort ry i Norden av Svolværgeita både blant turister og tindebestigere, - og det med rette. Sjelden har naturen vært så gavmild å plassere et slikt monument så tett inntil et bebygget strøk at folk daglig kan ha den truende over hodet».

«Blant de naturmerkverdigheter man fester i minnet fra Nordland er Geita et av de fineste, turisten beretter om den i ærbødig begeistring, og en tindebestiger vil også kikke på den med forundring – bratt og utilnærmelig som den viser seg fra alle kanter».

Det hører med til historien at Heen fant en liten varde på Lillehornet, bestående av tre steiner. I varden lå det en lapp med navnene «Høygaard» og «Mehren», to friluftsentusiaster som i det påfølgende år skulle krysse Grønland i Fridtjof Nansens skispor.

Geir Rune Holm hoppet for 1000 gang på Svolværgeita. Med seg hadde han sønnen William. Video: Sander Lied Edvardsen

På Klatrekafeen i Henningsvær finner vi en liten «filial» av Svolværgeita. Der beror den såkalte «Zapffe-blokken». Blokken var tidligere å finne som en løs trussel på Geitas fremside. Petter Wessel Zapffe skal ha uttalt at; det å henge seg på blokka var raskeste vei til kirkegården under geita». Blokken ble siden tatt ned og, med sine femten kilo, er den nå gjenreist og behørig sikret bak glass og ramme på kafeen.

De tilreisende alpinisters pioneraktiviteter må ha inspirert det lokale klatremiljøet og Svolværgeita ble derfor ikke et mål kun forbeholdt en eksklusiv, ekstern elite. Etter hvert la også sporty og spenningssøkende guttunger i vei mot Geita, medbringende tilgjengelig tauverk. Karakteristisk i så måte er Svein Smaaskjærs håndskrevne beretning fra egen førstebestigning i 1962, gjengitt i Årbok for Vågan 2021; «Jeg ledet opp til skulderen, hvor Arthur overtok som førstemann i tauet opp sprekken på forsiden av Geita. Vi støtte ikke på vanskeligheter og var oppe på Storhornet kl. 16.30. Vi hoppet ikke mellom hornene da vi ikke visste hvordan vi skulle komme tilbake. (Dette var vår første tur på Geita). De to andre deltakerne var Arthur Kjelstrup-Olsen og Jens Blix-Nilsen.

I de påfølgende år har økende skarer søkt seg til Svolværgeita. Mange har Geita på listen over de ti ting man må få med seg før man trekker seg tilbake, med pensjon eller på mer permanent vis. For andre er bestigningen blitt en livsform og blant dem har Geir Rune Holm, med sine tusen klatreturer, satt en særdeles høythengende banerekord. Så var det da også han som skjøt opp de foran nevnte nyttårsraketter, ved millenniumskiftet.

Geir Rune Holm nærmer seg sin 1000. tur til hornene på Svolværgeita. Denne gangen har han med seg en sjefredaktør med høydeskrekk. Hent popcornet!

For egen del, legger jeg fortsatt min vei gjennom Vestfjordgata, og nyter den frie sikt mot Svolværgeita. Men jeg vet at det skjer på lånt tid. For den «ærbødig(e) begeistring» som tilreisende turister fornemmet i Svolværgeitas nærhet for hundre år siden, er dessverre ennå ikke vederfaret alt folket i kommunestyret. Til slutt sukket også Arbeiderpartiet ja og ammen til monsterbygget i Vestfjordgata. Rett nok etter et forførende spill for galleriet, i forkant av det forestående kommunevalget.

Men hvorom allting er, utsikten fra Geitas horn vil alltid være like formidabel. Alle disse øyer og skjær, det «baarutte Havet» og den lune havn, befordrer en forståelse for byens opprinnelse og utvikling, kultur og egenart. Landskapet jevner seg ut, og dimensjoner endres. På bakkeplan vil nok milliardærens forventede pengemaskin i Vestfjordgata kunne stenge for den frie sikt mot Svolværgeita. Men sett fra oven, vil bygget, om det nå en gang kommer, kun fortone seg som en generende kvise i et ellers vakkert åsyn. Da tror jeg tiden vil være inne for en ny bestigning. Kanskje jeg da skulle prøve meg på et splitthopp?