Gå til sidens hovedinnhold

Sykehuset vårres – en nødvendighet for livet i Lofoten

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alle har på en eller annen måte et forhold til lokalsykehuset.

Meg inkludert. For 34 år siden ble jeg født på Gravdal. Mange før meg og mange etter meg, har ytret sitt første vræl på føden på Gravdal.

Det er noe eget med lokalsykehuset. Trygt og godt.

Tankene om beredskapen rundt meg, kom ikke ofte til syne, verken i barndommen eller i ungdomstida. Naturlig nok.

Men da jeg ble voksen fikk det et større fokus. Spesielt da jeg fikk andre enn meg selv å tenke på.

Da jeg fødte mitt første barn i 2014 fødte jeg på Norges nest største fødeavdeling, på Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssykehus i Bergen. Det opplevdes trygt, og nært.

Det var rart å skulle flytte vekk fra det, og til nord.

Det var mange tanker som svirret rundt i hodet, da vi for fem år siden tok avgjørelsen om å flytte fra Bergen, med alt av helsetilbud et slapt steinkast fra husveggen, og hjem til Svolvær, i værharde Lofoten.

Hva hvis ungen ble syk?

Hva hvis en av oss ble syk?

Kunne personellet på det lille sykehuset ta vare på oss?

Det var mange tanker, men de ble fint sortert i rasjonelle og irrasjonelle skuffer og lagt vekk. Flytte skulle vi.

Så nå er vi her, på femte året. Hjemme.

Frykten for at noe skal skje med ungene griper tak i en stadig vekk, det er liksom et av privilegiene med å være mor.

Men tryggheten for at kompetent hjelp er nær, har vokst. Vi bor kanskje grisgrendt til her oppe. Men vi bor og lever sammen med folk som vet hva som må til når plagene er store, eller uhellet er ute.

Jeg har selv opplevd det, både som pasient og pårørende.

Sist da jeg gikk gravid med min datter som nå har blitt nesten 2 år.

Jeg ble fulgt opp av trygge fagpersoner i alle ledd. Fra kommunejordmora her i Svolvær til jordmødrene på fødestua på Gravdal.

Toril Hansen, som du skal få møte i reportasjeserien vår om lokalsykehuset vårres, var en av dem som fulgte oss opp.

Det var hun som fortalte oss at vi ventet en jente på den ordinære ultralyden, og hun var også den som forklarte for storebror hva ultralydbildene viste da han fikk være med oss på selektering.

Hadde jeg fått velge selv, hadde jeg – uten å tenke meg om – sagt at jeg ville føde på Gravdal. Men så er det jo en gang sånn, at man selekteres ut fra gitte kriterier.

Jeg måtte settes i gang sist, og opplevde også komplikasjoner etter fødselen, som automatisk gjorde at jeg måtte til en fødeavdeling. Selv om Gravdal har samme tilbud som Stokmarknes, skal de som fødestue, ta imot friske gravide som ikke har opplevd komplikasjoner i forbindelse med tidligere svangerskap.

Men hadde jeg fått velge, så hadde jeg valgt Gravdal.

Når helsa står på spill er avstanden viktig. Her som vi bor tar det en god time å komme seg til sykehuset, men bare hvis brua er åpen og føret er godt.

Mange har lengre vei. Men for oss som har vær og vind som en avgjørende faktor for å nå sykehuset, er den timen nok.

Ved tid og stunder er det noen som får tanker om omorganisering og omstrukturering, innsparinger og effektivisering.

Det er ikke bare én gang sykehuset vårt har vært truet. Sist gang var i 2015. Da sto Lofoten sykehus i fare for å miste akuttkirurgien, som ett av fem sykehus.

I desember 2015 skulle overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Mads Gilbert komme til Lofoten for å holde appell på Gravdal under sykehusaksjonens fakkeltog. Gilbert kom seg aldri dit.

Han ble stående værfast i Bodø sammen med Laila Jusnes Kristiansen (Ap), som den gang var varaordfører i Moskenes, Hans Fredrik Sørdal (Ap) som var ordfører i Flakstad og ordfører i Vestvågøy, Remi Solberg (AP).

Flyet med de fire prøvde å lande i Lofoten to ganger. Først i Svolvær, så på Leknes. Uten hell.

Det førte til at de fire la ut en video, tatt utenfor flyet etter de mislykka landingsforsøkene.

Videoen gikk som en farsott og fikk over 100 000 visninger.

I videoen leverer Gilbert og Solberg klar tale.

– Dette viser oss igjen at vi er værutsatt i Lofoten, hva hvis ulykken hadde vært ute nå, hva hadde skjedd da? Hadde vi kommet oss til sykehuset i Bodø eller Tromsø?, spør Solberg.

– Hva om du hadde fått deg en indremedisinsk tilstand eller trengte virkelig en god kirurg til å se på magan din fordi du blødde i magan?, sier Gilbert, og fortsetter;

– Det må ikke være en ulykke for å sikre akuttberedskap for femogtyve tusen mennesker.

– Så, Bent Høie; velkommen til virkeligheten. Velkommen til Nord-Norge!

To år senere, den 18. april 2017 vedtok Helse Nords sitt styre at Nordlandssykehuset Lofoten skulle ha:

  • Jordmorstyrt fødestue med mulighet for nødkeisersnitt.
  • Akuttsykehus med vurderings- og stabiliseringskompetanse, med mulighet for akuttkirurgi.
  • Traumeberedskap, jf. kravene i nasjonal og regional traumeplan.

24. april 2017 godkjente helseminister Bent Høie Helse Nords plan om fortsatt akuttkirurgisk beredskap.

Tilbake til 2021.

Under mitt besøk på sykehuset vårres, tidligere i mars møtte jeg anestesioverlege Jon Harr. Han jobber til vanlig ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Narvik. Han har flere ganger vikariert ved Lofoten sykehus, og trives godt der.

Han var krystallklar; «Uten Lofoten sykehus kan det ikke bo folk i Lofoten»

Jeg tror han har rett, og jeg håper at de som rår også ser det. Vi må ha sykehuset vårres. Det er livsviktig.

Les også

Hilde (49) er den eneste i Lofoten som får dette behandlingstilbudet

Kommentarer til denne saken