Når du kommer som flyktning fra et krigsherjet land, og i løpet av seks år lærer deg norsk, gjør ferdig grunnskolen, gjør unna to år på videregående, får deg jobb, engasjerer deg i Amnesty, og bytter navn til "Ivar".

Da har du altså pinadø levert i øvelsen integrering.

Dette er det vi i Norge i dag kaller høy måloppnåelse.

Skal du toppe Ivars integreringsreise, må du i tillegg bygge din egen hardingfele, iført bunad, mens du ser langrenn på TV.

Les saken om Ivar Hasan som nektes skoleplass her: Skoleplassen til Ivar står ledig, men fylket sier NEI

Da blir det til dels veldig frustrerende å se at Ivar Hasan søker om å få lov til å ta påbygg, men stoppes av regelen som sier at retten til videregående utdanning går ut det året du fyller 25.

En regel som egentlig er vettug, dels for at ungdom ikke skal somle for mye og dels for at ikke folk på min alder plutselig finner ut at de skal bli tømrer og tar plassen fra en 16-åring.

Men som med alt annet, så får regler utilsiktede konsekvenser. Og i dette tilfellet så har altså ikke vår hovedperson hatt muligheten til å rekke å bli ferdig før fristen var ute.

Han var 19 da han kom til landet, og måtte lære seg norsk og få seg et vitnemål fra grunnskolen før han kunne begynne på videregående.

At ikke dette finnes som en fotnote i regelverket må vi bare ha forståelse for, men tenk om det var en ørliten kvote for "dette har vi ikke tenkt på".

Det her et litt som å stå på bussholdeplassen og se at en halvfull buss kjører uten deg fordi du mangler strøm på telefonen og ikke får åpnet billett-appen. Setet er ledig, og du har både penger og betalingsvilje. Men du blir likevel stående igjen.

Oppi det hele så er dette en naturlig konsekvens av hvordan samfunnet vårt er rigget. Vi trives best med at det er likt for alle, og at regelpraksisen er lik. Alternativet er subjektive vurderinger og i verste fall trynefaktor.

Men det gjør likevel vondt når systemet hindrer god integrering. Særlig når vi vet at det å tilegne seg norsk språk, få seg arbeid og delta i samfunnet er de faktorene som til en hver tid trekkes frem som suksessfaktorer.

Hvis disse var mer til stede, forsvant det meste av problemer rundt innvandring som dugg for solen, og partiene lengst ute til høyre måtte finne seg andre kampsaker.

Derfor var god dag mann økseskaft-svaret Lofotposten fikk hos fylkesråd for utdanning og kompetanse, Elin Dahlseng Eide (Ap), skuffende. Hun svarer som en byråkrat, og redegjør for regelverket, i stedet for å dele noen politiske tanker om dette dagsaktuelle eksempelet.

Det er også verdt å merke seg at vi i Norge faktisk er avhengige av innvandring, da vi som nasjon ikke reproduserer oss selv. Innvandring er ikke noe vi tillater bare for å være greie. Vi trenger det.

Kortversjonen er at uten innvandring, stopper Norge.

Dette er ren matematikk, og de som trenger ytterligere bevis kan lett finne det på byggeplasser, industribedrifter, innenfor omsorgssektoren og innenfor hotell og restaurant. Der er det tidvis langt mellom navneskilt med Ola og Kari på.

Derfor hadde det vært fint om den konkrete saken om hvordan Ivar Hasan møter veggen i systemet, kan få noe til å skje med denne absolutte aldergrensa.

Vi er helt sikre på at det ville glede han stort. Og ikke bare han rent personlig, men han fortalte i intervjuet med Lofotposten at det sikkert er flere som opplever det samme, og som du ikke hører om. Dette hadde dessuten trigget interessen hans for å studere statsvitenskap, fordi han ville lære mer om hvordan samfunnet fungerer.

Og akkurat i dette tilfellet, våre ord: ikke fungerer.