Undertegnede vil først presisere at jeg ikke har inngående kjennskap til hva Guds Menighet bygger sin tro og livsførsel på, men som samfunnsengasjert person og beboer i Kabelvåg, og hvor Ørsnes er vårt nærområde, har jeg lyst til å gi uttrykk for min mening om det Brennpunkt programmet tar opp generelt, og det som angår Guds Menighet spesielt.

Sist, men ikke minst fordi jeg, som lærer ved Kabelvåg barneskole i en årrekke var så heldig å få undervise barna fra Ørsnes som også hadde foreldre som var en del av Guds Menighet.

Forholdet var slik at alle elevene fra Ørsnes, i en periode over flere år, fikk sin undervisning i Kabelvåg, både på barne- og ungdomstrinnet.

Som klasseforstander for elevene i 1-6 klassetrinn underviste jeg i alle fag, også i gymnastikk og sløyd. Slik fikk jeg særdeles god kontakt med alle elevene i flere klassetrinn over ganske mange år. Som klasseforstander fikk jeg også god kontakt og kjennskap til foreldre, både gjennom de årlige foreldremøtene og de spesielle foreldrekontakt møtene som vi hadde hvert skolehalvår. I et lite samfunn som Ørsnes/Kabelvåg er, får en som person uvilkårlig kjennskap og innsikt i lokalsamfunnet og i mange sammenhenger som en er nødt til å forholde seg til som lærer.

At elevene fra Gud Menighet, etter avtale, ikke skulle delta i kristendom, kroppsøving eller i dramatimene skapte etter min mening først og fremst et problem for administrasjonen som måtte finne ledig klasserom for disse elevene. Dette ble også løst gjennom at timeplanen ble lagt slik at disse fagene lå først eller sist på dagene. Hvorvidt denne

«utestengelsen» skapte såre minner eller andre problemer hos disse elevene vil føre for langt på i denne sammenhengen, men var etter min mening å leve med, siden foreldrene så sterkt vektla dette for sine barn.

Elevene fra Guds Menighet var, ut fra min lærerrolle, alltid et positivt innslag i klassen både interlektuelt og i sosial sammenheng. De var, som barn flest, svært forskjellige, men skilte seg kanskje best ut fordi de stort sett alltid møtte godt forberedt og hadde gjort hjemmeleksene sine som den gang var en viktig del av undervisningsopplegget vi fulgte.

Som klasseforstander arrangerte jeg årlig foreldremøter for alle foreldre som hadde barn i klassen, samt en og to foreldresamtaler i løpet av skoleåret hvor foreldrene var innkalt til møtene og hvor en fikk drøftet det spesielle med hver elev, og hvor jeg la stor vekt på en god dialog mellom skolen og heimen. Til kontaktmøtene var alle forelder i klassen innkalt, både fra «storsamfunnet» og Guds Menighet.

Jeg mener å huske at oppmøte til kontaktmøtene kunne være så som så, men at foreldrene fra Guds Menighet i stor grad skilte seg ut med at de alltid møtte, og at begge møtte opp og deltok på møtene. Gjennom samtalene vi hadde deltok både mor og far med stor interesse for elevens faglige og sosiale framgang i alle fag. I disse møtene kunne jeg også ta opp det jeg mente eksempelvis var uheldig/vanskelig siden barnet deres ikke skulle delta i fri-idrettsdagene eller i rollebasert skuespill som ofte var noe jeg praktiserte både i norskopplæringen, i «kosetimene» på fredagene og uteaktiviteter vi kunne ha i løpet av skoledagene.

Gjennom god dialog og samtaler mellom partene ble det som regel oppnådd kompromiss

som ble vurdert til beste for barnet.

Slik ble både kanonball og rollespill praktisert i min tid som lærer, uten at de store konflikter oppsto (Hvorfor måtte en gjøre noe vanskeligere enn det var?)

Når man er lærer for barna over litt tid, blir en godt kjent med hvilken «ballast» barnet har og bringer med seg hjemmefra. Her må jeg si at mitt inntrykk var, og er at den «tunge ballasten» barna noen ganger bærer på er nokså jevnt fordelt i storsamfunnet generelt og hvor barn fra Guds Menighet neppe er en gruppe som kommer dårligst ut.

Et «lukket» trossamfunn eller menighet kan sikkert ha både negative og positive sider på mange plan, men når Statskanalen NRK med sin media-makt og ressurser blinker seg ut «ofre» eller temaer i dette tilfellet Brennpunkt programmet, påtar de seg en særdeles krevende og ansvarsfull samfunnsrolle.

I dette tilfellet deler jeg faktisk Forstander Rainer Stokviks kommentar og begrunnelse for ikke å stille opp i dokumentaren, og han sier «Vår erfaring fra tidligere er at et slikt program egentlig bare forsterker et skjevt bilde av hvem vi er og hva vi står for»

Så langt mener jeg at han har helt rett i hans vurdering.

Brennpunkt programmet kunne eksempelvis for å balansere framstillingen i programmet, ha dratt fram og fokusert på den store innsatsen Guds Menighets medlemmer har lagt ned av penger og dugnadsarbeider for å bygge sin egen skole, hvor også barn utenfra har mulighet til å gå. Etter min mening er skolen på Ørsnes det vakreste og best vedlikeholdte skoleanlegget i Vågan kommune.

Eller NRK kunne kanskje valgt å dra fram det faktum at medlemmene i Guds Menighet er et stort og viktig innslag i bygge-bransjen i Vågan både gjennom større entrepenørvirksomhet, enkeltmannsforetak og privat personer som representerer de beste fagarbeiderne jeg og mange med meg kjenner til.

Tror en virkelig at de personene som i dag er voksne foreldre og samfunnsbyggere har en oppvekst og en barndom som i stor grad har vært preget av tvang, isolasjon, gudsundervisning og barneoppdragelse som har skadet dem?

Jeg har stor forståelse og respekt for de enkeltpersoner som står fram med sine opplevelser, men jeg lurer på hvordan statistikken kommer ut for alle barn og voksne, som enten trenger hjelp fra barnevern eller samfunnsfunksjoner som er satt til å ta seg av dette er?

Barneoppdragelse er noe som etter norsk lov er forbeholdt foreldrene, og som skjer innen hjemmets fire vegger. I tillegg kommer det som skjer i samfunnet utenfor og som i stor grad påvirker og utspeiler seg iblant barn og unge i dagens samfunn. Mangel på en god og omsorgsfull barneoppdragelse, synes i dag å være et større problem enn de som «tukter» og oppdrar sine barn, gjennom eksemelvis Guds Menighet på Ørsnes og Vikten, og som nå skal granskes spesielt og stå til rette overfor media

Derfor føler jeg en sterk trang til å minne oss alle på, også NRK, om at «den som føler han er ren, han kaster den første sten»

Jeg ønsker alle en fin adventstid, og selv om Guds Menighet ikke feirer jul, drister jeg meg til å ønske dem spesielt ei god og fredfylt mørketid.

Åvika 30/11-2020