Gå til sidens hovedinnhold

Tæring uten næring med Rødt

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Å sette tæring etter næring. Dette har vært et prinsipp som mange har bekjent seg til. For private husholdninger. For næringslivet. Og også for det offentliges pengebruk.

Å etterleve prinsippet har vist seg å være ei større utfordring. Særlig gjelder dette for den offentlige pengebruken. For det offentlige har som kjent et mye friere finansielt spillerom enn de private økonomiske enhetene.

Valgkamp

I valgkamper er det få partier som lar seg bremse av prinsippet om å sette tæring etter næring. Summen av løfter om økt pengebruk er ikke i nærheten av å korrespondere med tilgjengelige midler gitt at man skal føre en noenlunde ansvarlig økonomisk politikk. Og gapet mellom løfter og hva som kan gjennomføres, synes bare å øke fra valg til valg.

Under årets valgkamp har også et nytt forhold gjort seg sterkere gjeldende. Og det er at partier som opptrer som om den offentlige pengesekken er utømmelig, samtidig har en politikk som direkte vil motvirke å fylle opp den samme pengesekken.

Konkret handler det om en politikk hvor alt som smaker av lønnsomt næringsliv og verdiskaping blir sett på som uønska og som det derfor er en prioritert oppgave å få avvikla.

Rødt troner øverst

Partiet Rødt troner øverst i konkurransen om å være mest næringslivsfiendtlig. Partiet har utpeika «kapitalistklassen» som sin hovedfiende. Denne «klassen» vil partiet ha bort. At det i så fall vil medføre at heile grunnlaget for størstedelen av verdiskapinga i landet vil forvitre, synes ikke å bekymre partiet det aller minste. Men så har da heller ikke ledelsen og medlemmene i dette partiet noen gang utmerka seg med særlig innsikt i økonomiske sammmenhenger.

Eksempelet Nordland

I Nordland er en stor del av sysselsettinga og en enda større del av verdiskapinga knytta til havbruk. Ikke minst gjelder dette i vår region Vesterålen og Lofoten. En region hvor havbruk også i all hovedsak har lokalt eierskap.

Men havbruksnæringa har ingen høg stjerne hos Rødt. Partiets stortingskandidat i Nordland, Geir Jørgensen, har bare ringeakt til overs for bidraget selskapet Nordlaks har gitt regionen i form av sysselsetting og inntekter. Sin egen heimkommune har den samme Jørgensen med dårlig skjult forakt omtalt som «Nordlaks kommune.» Og hver gang det er spørsmål om nye lokaliteter til fiskeoppdrett, så kan vi være sikker på at Rødt stemmer imot.

Nordland er også en kommune med gruvedrift som ei viktig næring. I gamle dager var Rødts forgjenger AKP (m-l) opptatt av arbeidsplasser i gruvedrifta. I dag er Rødt frenetisk opptatt av å hindre at fjella i Nord-Norge kan tjene til uttak av metaller og mineraler.

Nordland er et industrifylke hvor god tilgang på elektrisk kraft har skapt grunnlag for mange arbeidsplasser. «Kapitalistklassen» har i dag mange og store planer for videre industrisatsing i fylket. Ei satsing som vil kreve tilgang på meir fornybar kraft. Noe som aluminiumsverket i Mosjøen har sikra seg ved avtale om kjøp av kraft fra Øyfjellet vindkraftverk i Mosjøen.

Men slik ny kraft vil ikke Rødt vite noe av. Vindkraft er for partiet en styggedom hva enten det er på land eller til havs.

Tæring krever næring

De fleste forstår at tæring krever næring. Og at også det offentlige i det lange løp må ha inntekter for å dekke det offentliges pengebruk.

Da er det en usedvanlig dårlig ide å fronte en politikk som effektivt vil undergrave inntektsgrunnlaget for det offentlige. Det bør man ha in mente når man gjør sitt partivalg ved årets stortingsvalg.

Kommentarer til denne saken