Gå til sidens hovedinnhold

TIL ETTERTANKE

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Torsdag 29. juli 2021 hadde vi allerede brukt opp kontoen for jordklodens fornybare naturressurser for inneværende år, og vi er nå i ferd med å forsyne oss fra jorda på kreditt. På grunn av korona pandemien kommer årets overforbruksdag hele tre uker senere enn i fjor, noe som indikerer at vårt forbruk har ligget noe lavere i denne perioden.

I 1970 var overforbruksdagen ved utgangen av desember måned, med andre ord var vårt forbruk betydelig lavere den gang. Når det gjelder ressursene det her snakkes om, er disse målet på hva jordkloden er i stand til å produsere i et bærekraftig perspektiv i løpet av ett år. I dag forbruker vi natur som om vi hadde 1,7 jordkloder å ta av og alle varsellamper lyser blodrødt. Sammenlignet med i fjor økte vørt globale økologiske fotavtrykk med 6,6 prosent, hovedsaklig grunnet økt CO2-utslipp.

Mens det på verdensbasis forbrukes tilsvarende 1,7 kloder, er tallet enda verre for Norge, og om alle skulle leve som oss ville vi nådd overforbruksdagen for over tre månder siden, altså allerede i april.

Dette skjønner vi ikke kan fortsette lenger uten at det får store følger. Hva er det med oss mennesker som ikke klarer å innse at denne utviklingen må stanses? Vi har denne sommeren opplevd enorme naturkatastrofer i Europa, (Tyskland, Nederland, Sveits og Belgia) hvor flomvannet har tatt menneskeliv og ført til materielle skader som en knapt har sett maken til tidligere. I USA, Brasil og Kanada har nådeløse skogbranner herjet hvor også mange menneskeliv er gått tapt. Fra videnskaplig hold blir det hevdet at disse hendelser med stor sannsynlighet skyldes menneskelig aktivitet, såkalt menneskeskapte forhold. Dette er ingen ny kunnskap som kommer overraskende på noen. Klimaendringene og menneskelig overforbruk henger nøye sammen og har vært kjent i årevis.

Hva har vi så lært av dett? Absolutt ingen ting. Vi lever videre i vår egen boble som om ingen ting har skjedd. Roper på mer vekst og velstand slik at vårt overforbruk kan fortsette. Vi lever i materialismens tidsalder hvor lykke synes å være knyttet opp mot det å kunne skaffe seg ting, helst dyre ting som ved fremskaffelse krever forholdsmessig stor andel av jordens ressurser.

For å sette dette i perspektiv kan nevnes at ved å produsere en mobiltelefon alene oppstår det 70 kg avfall, hvorav 5 kg vil være ekstremt giftig. Når en så vet at det produseres millioner av slike på verdensbasis som blir kjøpt og kastet etter kort tid fordi det kommer en ny modell, skjønner en at dette ikke er uproblematisk og slettes ikke bærekraftig. Slik kan en nevne en rekke ting som vi har gjort oss avhengige av og som i sum bidrar til vårt overforbruk

En skulle tro at mennesket ble lykkeligere av denne hige etter å øke sin meterielle velstand. I dag har de fleste av oss råd til det meste. Vi skaffer oss dyre biler, lystbåter, hytte (gjerne to, en på fjellet og en ved sjøen), boliger i millionklassen og på toppen av det hele noen utenlandsreiser som ikke koster rent lite.

Men gjør dette oss lykkeligere? Materielle goder gir oss i beste fall kortvarig lykke og i verste fall gir jakten på stadig påfyll av materielle goder en konstant misfornøydhet med det en har. Det å definere lykkebegrepet er selvsagt vanskelig, men skulle en lete etter noen mulige svar vil kanskje et av dem være at man er venn med seg selv, har god selvfølese og evne til å uttrykke takknemelighet. Et annet å ha mer fokus på hva som er godt enn på hva som er best. Eller det å legge seg ned i gresset en sommerdag, lytte til naturen, skue opp mot himmelhvelvet og la tankene fare vekk fra meterialismens jerngrep over vårt sinn. Kanskje en på den måten vil oppdage sitt eget sjeleliv som i stor grad er ukjent for det moderne menneske, noe som i stor grad har bidratt til den fremmedgjøring man ser når det gjelder forståelsen av menneskelig frihet og lykke.

Det er sikkert mange grunner som er medvirkende til vår manglende vilje for det engasjement som må til dersom en skal ha håp om å endre de negative utviklingstrekk en ser i dag, en av dem er vår tids egoisme.

Det fins flere definisjoner av begrepet egoisme. En er foretatt av psykolog Erich Fromm som sier følgende: "Egoisme innebærer at jeg ønsker å ha alt for meg selv - at det ikke er deling av godene, men det å besitte noe som gir meg glede. Derfor må jeg nødvendigvis bli stadig mer meterialistisk, for når besittelsen blir et mål i seg selv, er jeg mer, jo mer jeg har".

En annen av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer: "Ethvert forsvinnende lite individ i denne grenseløse verden gjør seg likevel til verdens midtpunkt og setter sin egen eksistens og sitt eget velvære foran alle andres. Ja, det er til og med i stand til å ofre alt annet, hele verdenfor å bevare sitt eget jeg litt lenger. Denne tenkemåte kalles egoisme".

Ser vi på trekk ved menneskeheten i dag er det mye som passer inn i disse definisjonene. Alt tyder på at vi har gått for langt i vår individuelle frihet for å oppnå større grad av selvrealisering og selvstendighet, noe som er i ferd med å bli selve målestokken for våre liv. På vei mot selvrealisering har vi kanskje kastet noe viktig over bord, nemlig evnen til å kunne leve sammen og løse våre utfordringer i fellesskap. For hva er det som kreves av oss i dag når det gjelder de globale utfordringen vi står ovenfor som følge av vårt overforbruk av klodens ressurser? Det er i alle fall ikke mer egoisme og selvrealisering, hvor våre liv blir målt ut fra konsum og materiell velstand, og hvor vi alle er oss selv nok. Etter som denne trend har vært medvirkende og i stor grad styrt våre liv de siste ti-årene, finner vi noe av årsaken til den situasjon vi er havnet i.

Skal vi komme ut av dett må hver og en av oss gå i seg selv og danne det fellesskap som er nødvendig for å oppnå den kraft som må til for å snu utviklingen. Vi må ut av boblen og forlate den tenkemåte som A. Schopenhauer kaller egoisme, og som er i ferd med å bli en svøpe for det moderne menneske.

Konsum, velstand og overforbruk har lenge vært vårt mantra i vår streben etter lykkelige liv.

Skal all den informasjon og kunnskap vi i dag besitter når det gjelder årsaken til at vi er kommet så kort i vår omstilling ha noen som helst mening, må vi ta den belastning det vil være og snu utviklingen. Vi må ofre noen goder som vi i dag tar som en selvfølge, selv om det vil få dyptgripende følger for våre egoistiske holdninger.

Skal denne endringen monne nytter det ikke å slå seg på brystet å si at jeg har gjort mitt i det jeg er god på kildesortering og har sluttet å spise kjøtt. Dersom det ender opp med kunn dette er det i beste fall å narre seg selv.

Endringene må nok bli mer dyptgripende å få et større omfang skal det ha noen som helst effekt. Det er her hele vår livsstil kommer inn med jag etter karriere og status, krav om lønnsvekst for å øke kjøpekraften slik at vårt konsum kan opprettholdes og gjerne øke for hvert år uten hensyn til hvilke behov vi egentlig har.

Trenger man hele tiden å fornye seg og blankpusse sin materielle fasade, flakke hit og dit på leting etter det gode liv, som om det skulle øke proposjonalt med vårt økende forbruk?

For den som tar seg tid til å reflektere over den tidsånd vi lever i, vil en se at det meste av dette er jag etter tomhet og kun er med på å underbygge og forsterke vår omtalte egoisme. Vår stadig økende materialisme bidrar ikke til menneskelig frihet, snarere tvert om. Frihet og lykke kan i liten grad bygges på materielle goder som en hele tiden må fornye for å unngå den misnøye som ellers vil oppstå. Velstand alene er ingen garanti for et lykkelig liv, for des mer man retter fokus mot personlig velvær og frihet, desto mer ulykkelig blir vi fordi materielle goder ikke kan oppveie for indre misnøye.

Dette misforholdet mellom ytre fasade og egen sinnstilstand er noe vi etter hvert vil oppleve i større grad etter som vi blir mer befestet i vår egen egoisme. Skal vi komme ut av dett må vi endre vår levemåte radikalt og man må være villig til å ofre noen etablert goder. Det vil nok dessverre være slik at for de fleste av oss sitter et slikt offer langt inne og det er høyst tvilsomt om det lar seg basere på frivillighet. Den som lever for se, heter det.

For øvrig ble FNs klimarapport publisert 09.08.2021, hvor overskriften lyder: "En alarm for menneskeheten".

Kommentarer til denne saken