Gå til sidens hovedinnhold

Til jul fikk jeg Pokémon-frelsen jeg har søkt hele livet

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Siden appen Pokémon Go ble lansert i 2016 har jeg vært svært avvisende til ideen. Til tross for utallige forsøk på å sette meg inn i det, har Pokémon aldri interessert meg. Over tusen dager etter Pokémon Go ble lansert gikk det opp for meg hvor genial appen faktisk er.

Litt forhistorie:

Siden jeg er født inn i Z-generasjonen, skulle Pokémon, på papiret, vært en vare som passet meg perfekt. Da jeg vokste opp gikk serien stadig på TV, simultant med diverse spill og annen Pokémon-media. Pokémons var overalt. Men jeg forstod aldri appellen. Serien var veldig repetitiv og nokså døll. I anime-sjangeren var jeg mer engasjert av manga-bøkene, og serien Dragon Ball Z, og med virtuelle dyr man kjemper med på ens kommando var Duel Masters en vare som stod hjertet mitt nærmere. På et tidspunkt hadde også hele skolegården Pokémon-kort som de stolt viste fram, uten at dette heller var noe jeg bet på. For meg hadde kortene ingen verdi om man ikke kunne anvende dem til et strategisk spill, slik som med Duel Masters eller Yu-Gi-Oh.

Aversjonen min mot Pokémon-media skulle prege meg også i voksenlivet. Jeg hadde gitt serien en sjanse uten at det interesserte meg, ei heller var kortene eller gameboy-spillene spesielt underholdene. Da Niantic lanserte appen Pokémon Go i 2016 var jeg forståelig nok instinktivt skeptisk. Hva slags interesse kunne jeg egentlig ha av å samle inn dyr jeg har brukt en halv barndom på prøve å ignorere? Heller enn å hoppe på trenden satte jeg foten ned.

Nok nå.

Jeg gadd ikke å gi denne produsenten noe mer av min oppmerksomhet. De hadde allerede kastet bort nok av min tid. Men oppmerksomhet skulle den få. Sommeren 2016 kunne man nærmest ikke komme unna all omtalen denne appen fikk. Pokémania var for alvor tilbake. På rekordtid ble Pokémon Go tidenes mest nedlastede app. Du kunne heller ikke gå ut uten å registrere at både voksne og unge var på Pokémon-jakt.

Vi spoler frem et par år senere:

Jeg sitter i leiligheten min i Trondheim og befinner meg godt inn i eksamensbobla med fjeset begravd inn i pensumbøkene. Som om ikke det var nok er vi midt i andrebølgen av en pandemi. Mosjon er en viktig del av hverdagen min, og i denne perioden har jeg flere utfordringer. Jeg tørr ikke å bruke treningssentrene i byen grunnet smittefare og asfalten er blitt såpass glatt og glinsende at jogging lik så greit kan betraktes som en ekstremsport. Jeg blir tipset av en kompis om Pokémon Go (som så mange ganger før). Han hevdet at han hadde gått ned 17 kilo bare på å jakte Pokemons på fritiden. Min kjappe respons var som regel at jeg kunne benytte meg av gymmen, men med frykten for covid gjør at mitt sterkeste trumf-kort ganske lett forsvinner. Så etter mye om og men gir jeg til slutt etter. Hva har jeg å tape? Gudene skal vite at det er mer produktivt enn å ligge på en sofa i timesvis og spille Fifa.

Gotta catch ‘em all, vettu..

Så man får vel bare hoppe i det. Jeg oppretter meg etterhvert en noe halvhjertet bruker. Det er jo ikke sånn at jeg kommer til å bruke dette i mer en maks tre dager, tenkte jeg. Så skal man jo finne et navn, da. Jeg prøver flere forskjellige useriøse navn som folk (dessverre) har snappet opp før meg. Siden både JohnnyBlakk og SteveJobblaus er tatt, faller brukernavnet på min standardfrase hver gang jeg er på kafé: EnKoppKaffeTakk.

Så bærer det ut i desemberkulda og jakte på virtuelle dyr. I det jeg tar på headsettet, og setter på en typisk 80-tallsmontasje-liste er vi i gang. Første Pokemon blir fanget et par minutter senere. I to timer går jeg non-stop i et relativt høyt tempo kun med et mål; gotta catch ‘em all, som de sier. I to timer er jeg langt vekk fra eksamensbobla, og boltret meg lengre og lengre inn i pokéballen.

Uten å merke det, har jeg faktisk blitt nokså svett og har ganske høy puls. Hva skjedde nå egentlig? Har jeg det faktisk gøy med Pokemons for første gang i mitt liv? For selv om de aller fleste dyrene man fanger ser utrolig teite ut, og har navn minst like bisarre, er de i stand til å vekke enhvers konkurranseinstinkt til live. To timer med konstant vandring ga meg rundt 30 ulike pokémons. En relativt god fangst der, altså. Det flaueste er at jeg kunne holdt på mye lenger...

Forskningen delt

Det er heller ikke bare jeg som har hatt denne aha-opplevelsen med dette spillet. En studie fra Stanford konkluderte med at Pokémon Go signifikant øker fysisk aktivitet. Appen øker i gjennomsnitt 1473 skritt hos brukere på daglig basis. Studien hadde fulgt brukeraktiviteten til 32 000 individer over tre måneder. Det er riktignok flere som var kritiske til appen i oppstartsfasen, da man så flere tilfeller av bilister, syklister og fotgjengere som var distrahert og forårsaket ulykker på grunn av appen. Uheldig er det også at rundt 27 prosent av brukere har ved en eller flere anledninger spilt Pokémon Go mens de kjører bil, ifølge American Public Health Association.

Hvor relevant de siste funnene er kan man bare spekulere i. Nå som appen har "dødd ut" finner jeg virkelig pokémon-frelsen jeg har søkt etter hele livet. Endelig forstår jeg (til en viss grad) hva folk rundt meg har mast om hele oppveksten. Hypen er heldigvis langt nede og det er ikke en underliggende forventning om at du spiller. Jeg lærte i det minste at skepsis bare er sunt, men ren og pur kynisme hindrer deg oftere i å ta del i alt det nydelige moderne teknologi har å tilby. Jeg skjønner hvorfor noen vil mene at jeg er veldig sen til denne festen. Jeg er riktignok ikke av den oppfatning. Slik jeg ser det, kommer jeg akkurat tidsnok.

Kommentarer til denne saken