(Bladet Vesterålen)

Sykepleiermangelen har vi hørt om. Jakten på leger, psykologer og psykiatere til sykehuset er et kjent tema. Men noen har gått under radaren. Helt til det smalt i november, da fødeavdelinga i sykehuset på Stokmarknes ble midlertidig nedgradert til fødestue fordi blodbanken og laboratoriet manglet ei viktig yrkesgruppe: bioingeniørene.

Gir svarene

Hvis det kommer en fødende som trenger hastekeisersnitt om natta kan hun trenge blod på kort varsel, eller hvis et nyfødt barn er dårlig, trengs en rask blodprøve og analyse. De er ikke de eneste pasientene som kan trenge tjenestene fra laboratoriet i full fart. Både ved blodpropp og infarkt kan prøvene være avgjørende.

Så mye som to av tre medisinske avgjørelser blir tatt på bakgrunn av et laboratoriesvar, ifølge en tysk undersøkelse som refereres hos Bioingeniørfaglig institutt. Svarene fra laboratoriet er det bioingeniørene som sørger for. Det er de som tar prøvene og analyserer dem.

Laboratoriet var på bristepunktet flere ganger

Er tre, skulle vært ti

I laboratoriet på Nordlandssykehuset Vesterålen er Tine Nordrum fra Stokmarknes én av tre som går i vakt og får hjulene til å gå rundt. Egentlig skal de være ti: sju på dagtid, to på kveld, og én om natta.

Tjenestene skal nemlig være i gang døgnet rundt. Slik det er nå, er blodbanken åpen om natta. De andre tjenestene fra laboratoriet er oppe fra klokka halv åtte på morgenen til ti om kvelden. Om natta kan små maskiner i mottagelsen levere enkelte analyser, så det er mulig å ta imot pasienter.

God hjelp

– Vi holder på å lære opp noen som ikke går i vakt i dag. Og denne vanskelige tida har folk stilt opp fra både Hammerfest og Kristiansund. De kommer visst gjerne tilbake om det trengs også. Dessuten har vi fått kjempegod hjelp fra bioingeniører i Lofoten og Bodø. Så dét er jo en god ting oppi alt, at vi er blitt bedre kjent med noen vi kan ringe for en faglig diskusjon, sier hun.

Under normale forhold med full bemanning er det mellom sju og 11 nattevakter på en ni ukers turnus, og jobb hver tredje helg.

20 år på laben

Det er langt fra oppveksten på Bislett i Oslo til Vesterålen. Men da hun holdt på med utdanninga i Trondheim i 2001, tok hun sommerjobb i laboratoriet på Stokmarknes sykehus. Et år seinere var hun uteksaminert og tok imot fast jobb her. Siden har hun holdt til her.

– Jeg hadde lyst til å forske på blod. Så lærte jeg mer om yrket etter at jeg hadde begynt på utdanninga, forteller hun.

Men nettopp fordi mange veit så lite om yrket på forhånd, er frafallet stort underveis i utdanninga.

– Vi var over 80 som begynte og rundt 30 som ble uteksaminert. Det er vanlig, sier Tine Nordrum. Selv er hun glad for at hun sto løpet ut.

Etter 20 år i laboratoriet på Stokmarknes, roser hun samholdet og fellesskapet blant de ansatte.

– Vi har greid å beholde et veldig godt arbeidsmiljø gjennom hele perioden. Det er jo nesten så man ikke skulle tru det gikk an. Det er god stemning og fine folk på alle avdelinger i sykehuset. De som kommer hit, blir ofte overveldet over hvordan de blir tatt imot og hvor godt kjent de blir, forteller hun til Bladet Vesterålen.

Fint på jobb

I lange tider har det vært annenhver jul med jobb og fri. Nå har hun hatt nok ei julehelg på arbeid.

– Man har jo så klart mest lyst til å være heime, men når jeg først har innstilt meg på å jobbe i jula, er det veldig fint. Det er julestemning i hele sykehuset, høytidsstemte pasienter, blide folk ellers også, og tid til å prate mer med pasientene enn ellers, sier hun.

Nordrum husker at Dagbladet for seks-sju år siden listet opp noen yrkesgrupper som ville være garantert jobb i framtida. Én av dem var bioingeniører.

– Før og etter det har det aldri vært snakk om oss, kommenterer hun lunt.

Da fødeavdelinga kom på beina igjen i desember ble det stille igjen.

Men mangelen på bioingeniører tar ikke slutt.

Trenger flere

Mens Statistisk Sentralbyrå har estimert at behovet for bioingeniører vil øke med 2.000 årsverk bare i helsesektoren fram mot 2035, fortalte en rapport fra Bioingeniørfaglig institutt i sommer at bare fire prosent av målet var nådd.

– Vi er ei usynlig gruppe i sykehuset. Laboratoriet ligger liksom for seg selv. Men vi er ei serviceavdeling for alle de andre. Vi er involvert i pasienter fra mors mage til de veldig gamle, forteller Tine. Det er særlig CRP og nyreprøver som må tas på løpende band gjennom en vanlig dag.

Immunologi og kjemi

Bioingeniørene har flere fagområder: klinisk kjemi, koagulasjon, hematologi og blodbank, poliklinikk med prøvetaking, pasientnære analyser som PCR, urin, pneumatikk, legionella og blodgass.

– Da jeg var fersk og kom hit, trivdes jeg med å være god på alt, og tett på de andre yrkesgruppene i sykehuset. Jeg unner alle å starte på en liten lab der de selv kan finne ut hva slags fagområde de liker. Nå har jeg jo jobbet her ei stund og har tatt over et eget fagområde. Det er fint å få muligheten til å bli bedre på én ting og få mer ansvar, sier Tine.

Nå har hun særlig ansvar for immunologiske analyser.

Mye kan gå galt

For den som ser for seg at prøvetaking ikke er mer enn et lite stikk, eller å samle inn et uringlass, kan bioingeniøren fortelle at det kreves mer. Det er flere ulike prøvematerialer. Ulike prøver må behandles ulikt. Maskinene må betjenes rett.

– Mye kan gjøres feil, både før, under og etter at vi tar en prøve. Noen prøver skal behandles som fullblod. Andre skal skilles i serum og røde blodceller. Det er serumet som brukes i de fleste analysene, forklarer Tine Nordrum.

Hun og kollegaene leverer ikke bare resultater til legene. De gjør også vedlikeholdet på maskinene de bruker i arbeidet. Noe er daglig, noe er sjeldnere. Og alle instrumenter må kontrolleres nøye for at man skal kunne stole på at de gir korrekte svar.

– Det er også spennende og artig, synes hun selv.

De to siste årene

Men nå har de vært tynt bemannet lenge. Det er to år siden det begynte for alvor.

– Behovet for bioingeniører økte veldig med korona-pandemien, forklarer Tine Nordrum og beskriver et sug fra de store sykehusene i sentrale strøk, som har tappet blant andre nordnorske sykehus for fagkompetansen. Og så er det altså utdannet for få.

– Sykehusene sliter jo med mangel på andre yrkesgrupper også. Men vi er så få og så spesialiserte. Og etterspørselen fra det private næringslivet er bare blitt større.

Hjelper å se pasientene

Når vi spør om hun er sliten, må hun sukke litt før hun ler.

– Vi blir jo godt kjent, vi som er her. Og vi er flinke til å ikke la det gå ut over hverandre, om vi er slitne. De andre avdelingene er jo avhengige av at vi produserer prøvesvar. Hvis det hadde vært sure miner og krangling, ville det vært veldig mye verre. Og så hjelper jo kontakten med pasientene. Det er mennesker som trenger at vi er her. En blodprøve er ikke bare en blodprøve. Det er alltid et menneske bak.