– Pass hodet! advarer Tone idet hun går inn i kjelleren fra den nybygde yttergangen.

Den lyseblonde luggen hennes er centimeter unna å treffe taket når hun står oppreist. På gulvet i det over hundre år gamle huset er det risset inn 2022 JR. I januar begynte hun og broren Johannes arbeidet med å gjøre om kjelleren i barndomshjemmet til et lyst og kreativt verksted.

Veggene ble malt med fem strøk hvit, matt maling. Et lite vindu har fått knallgul karm, og en gammel dør er malt i en klar blåfarge.

- Jeg og mannen min har brukt å reise mye, spesielt til Hellas, men han er ikke frisk nok til å dra så langt. Da er dette et deilig fristed å trekke seg tilbake til, sier Tone.

Fra hobby til butikk

I inngangspartiet står små fargerike espressokopper utstilt på en hylle. Boller og skåler i ulike former står på rekke og rad på hyllen under, med små, håndskrevne prislapper klistret på. Tone forteller at det er skummelt og spennende å skulle lage en bedrift av en hobby hun har hatt siden tenårene.

- Jeg begynte med keramikk da jeg studerte for å bli lærer. Etter fire år på lærerskolen ble jeg kjent med en keramiker i Trondheim. Der hospiterte jeg i ett år. Siden har jeg holdt det ved like gjennom undervisning på skolen i Kabelvåg, sier Tone, som har holdt på med flere ulike typer håndverk hele livet.

Da hun fylte 50 kjøpte hun seg en egen keramikkovn som fikk stå i kjelleren. Til 70-årsdagen gav barna henne en ukes opphold i Oslo, med hospitering på et keramikkstudio. Der fikk Tone ideen om å gjøre kjelleren om til et skikkelig verksted.

Rom for kreativitet

Tone viser vei til rommet helt innerst i kjelleren, der hvor moren hennes en gang lagret husholdningsvarer.

Hyllene som før bar store norgesglass med ripssyltetøy er fylt med Tones leireeksperimenter. Her er det alt fra flortynne porselensskåler med lys og yndig glasur, til stødige teingodsmugger med mønster i sort og rødt. På gulvet står den trofaste keramikkovnen og brenner noen boller med stett.

- Jeg er så spent på hvordan de blir, men akkurat nå er det viktig å la den stå lukket. Som regel lager jeg masse forskjellige former og glasurer. Jeg liker å utforske de ulike uttrykkene en kan få frem ved å bruke samme glasur på ulike leiretyper.

Hun gleder seg til å stå opp om morgenen, og gå ned i det lyse verkstedet sitt for å skape. Ofte kommer venninner innom for å ta en kopp kaffe ved dreieskiva. Barnebarna hennes elsker å få leke seg med leire, og spør ofte om de kan få komme ned for å lage noe.

- Verkstedet har gjort at jeg har fått et rom for kreativ utfoldelse i hverdagen. Tidligere hadde jeg en dreieskive stående oppe i huset, og jeg bar store fat og små kopper opp og ned en bratt og litt skummel kjellertrapp. Nå har jeg alt på ett plan her. Jeg har en stødig benk hvor jeg kan kna leira skikkelig, og en egen glasur-stasjon hvor jeg blander sammen farger og tester ut ulike teknikker.

Over arbeidsbenken henger flere lefsekjevler på rekke og rad. De har en gang tilhørt ektemannens formødre. Flere av fatene Tone lager har blondemønster trykket ned i leira. Det er avtrykk av gardinene som hennes egen mor hekla til vinduene i barndomshjemmet.

- Jeg har i alle år vært opptatt av kvinnekamp. Gjennom å bruke elementer av håndarbeidet fra kvinnene før oss, ønsker jeg å hedre jobben de har gjort, og la det leve videre.

Åpner for besøkende

Fra dreieskiva ser Tone ut på gårdsplassen og hagen foran huset. Så fort været tillater det, vil hun sette frem et skilt, og lage en sti av singel frem til verkstedet.

- Det hadde vært fint å få ut noen bord og benker også, sånn at det blir hyggelig for folk som kommer for å handle, sier hun.

Tidligere har hun solgt litt keramikk på markeder rundt om i Lofoten. Du finner ikke noen Facebook-side med Tones keramikk, og hun promoterer ikke seg selv så mye, forteller hun.

Likevel håper hun at folk finner veien til verkstedet i villaen.

- Det er vilt å tenke på at jeg er 74 år gammel, og har starta mitt første enkeltpersonsforetak. Men jeg tenkte som så at hvis jeg noen gang skal gjøre dette, så må jeg gjøre det nå.