Gå til sidens hovedinnhold

Trøtt av pandemi? Jeg også!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Pandemien er det nye været». Denne treffende betraktningen kom fra en av de mange jeg kommer i kontakt med som kommuneoverlege. Pandemien har påvirket det mest hverdagslige av alt. Nå er det «Koronaen» det snakkes og sukkes om.

Selv om 2020 var både vanskelig og uvant, bar det etter hvert med seg et håp for nye året. I 2021 skulle Norges befolkning vaksineres, og pandemien skulle etter hvert slukne. Helseministeren proklamerte på senhøsten at til sommeren skulle nordmenn få friere tøyler; da kunne vi begynne å leve mer som normalt. Etter et år med forvirring og frykt for et ukjent virus, medfølgende lockdown og deretter stadige endringer i både lovtekst, råd og anbefalinger, var «til sommeren» en tidshorisont vi kunne leve med og som ga oss motivasjon til å holde ut. Innen overskuelig fremtid skulle vi selv igjen få bestemme over egen hverdag og fest.

«Koronaen» ble av Språkrådet kåret til årets nyord i 2020. Og de fleste har vel tatt det i sin munn mer enn én gang som et begrep for hvordan livet har endret seg. Effektive vaksiner var det derfor god grunn å glede seg til. Allerede rundt juletider fikk kommunene beskjed om å forberede seg på komplisert logistikk da disse vaksinene stilte store krav til korrekt temperatur og oppbevaring. Men også her skulle uforutsigbarhet være den største utfordringen. Antallet vaksiner og tidspunkt for levering skulle være nok en oppgave underlagt Joker Nords spilleregler.

Så dukket den britiske mutasjonen opp i Norge rett over nyttår. Riktignok sørpå, men likevel en kraftig påminnelse om at utbruddene vi har hatt her til lands, tross alt har kommet utenfra. Den siste tiden er det også kartlagt mutasjoner i flere Nordlandskommuner. Trusselen er med andre ord ikke lenger på trygg avstand.

Koronaviruset har sirkulert blant mennesker i litt over ett år, og immunitet – enten som følge av gjennomgått infeksjon eller vaksine – er ikke opparbeidet. Mutasjoner er vanlig og kan påvirke både virusets smittsomhet og evne til å fremkalle alvorlig sykdom og død. Folkehelseinstituttet gjennomfører i stadig større grad analyser for å finne ut av virusmutasjoner og hvor smittetilfellene som påvises i Norge, kommer fra. Ulike utbrudd har blitt stoppet av effektive smitteverntiltak lokalt, men overordnet er bekymringen blant fagfolkene at det foregår import og spredning av virus til Norge, selv med utstrakt bruk av karantene og testing før, ved og etter grenseovergang.

Det er mye oppmerksomhet rettet mot den engelske mutasjonen. Vi skal være klar over at mange europeiske land, deriblant flere østeuropeiske, ikke analyserer sine prøver for mutasjoner og dermed ikke oppdager disse. Importsmitte av engelsk virusvariant kan derfor like raskt skje fra europeiske land for øvrig som fra Storbritannia. Og dette er noe av bakgrunnen for regjeringens midlertidige innreiseforbud som ble innført forrige uke.

Dersom den engelske mutasjonen eller andre mer smittsomme varianter får fotfeste i Norge, vil de utgjøre en stor trussel mot den kontrollen som vi tross alt har nå. Både i Europa og i andre deler av verden ser vi hvordan koronaen påfører helsevesenet en enorm byrde som rammer også pasienter som lider av andre sykdommer enn covid-19.

Vi kan jo se tilbake til august, til smitteutbruddet her i Vestvågøy som av Dagbladet ble omtalt som en «tsunami». På grafene som Folkehelseinstituttet fortløpende utarbeider, er kurven over Vestvågøy imidlertid helt flat den aktuelle måneden. 20-30 faktiske smittetilfeller ga lite statistisk utslag. Men årsaken til at kurven er flat er mobiliseringen som fant sted disse augustdagene, for uten denne ville grafen trolig fått en ganske annen form. Sammen hindret vi effektivt smitten i å spre seg. Og alles vilje til å bidra fikk velfortjent oppmerksomhet langt utenfor kommunegrensen.

Jeg håper at vi ikke skal trenge å mobilisere slik igjen. For vi er mange som vet hva det også krevde av hver enkelt av oss. Aller mest ønsker jeg meg tilbake til den tiden da vi snakket om været. Å forholde seg til en usynlig trussel med stadig nye vendinger og medfølgende endringer for alles hverdag, er krevende. Men vi har erfart her i Vestvågøy at hver og en spiller en nødvendig rolle i bekjempelsen av smittespredning. Står vi sammen om dette er forhåpentligvis hverdagspraten om været nærmere enn vi aner.

Kommentarer til denne saken