Gå til sidens hovedinnhold

Et vakkert smertehelvete

Artikkelen er over 5 år gammel

Det ser kanskje ikke så avskrekkende ut på avstand, men Skrovafjellet kan by opp til syrefest hvis det vil.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

281 meter over havet rager toppen av Skrovafjellet. Mot resten av fjellene i Lofoten blir den vesle knausen i havgapet en junior. Lørdag var fjellet arena for Adwice-karusellens fjerde løp – Skrovafjellet opp. Da ble junior vertskap for et motbakkeløp helt utenom det vanlige.

Konkurranser og nervøsitet har alltid gått hånd i hånd for mitt vedkommende. Idet startnummeret trekkes over brystet, våkner sommerfuglene i magen alltid til liv og gjør opprør mot det som er i ferd med å skje.

Lørdag var det annerledes. Sommerfuglene i magen holdt kjeft under hele oppvarmingen. Selv det nådeløse siste halvminuttet før start passerte uten et gram nervøsitet i kroppen.

Å bestige Skrovafjellet virket nemlig som en svært overkommelig oppgave å ta fatt på. På forhånd ble det snakket om en vinnertid ned mot ti minutter. Ikke stort lengre enn et langt intervalldrag. Det er alltid tungt å konkurrere, men at de 281 høydemeterne som ventet skulle gjøre inntrykk utover det et vanlige løp gjør, hadde jeg ikke tro på. Der tok jeg feil.

 

Løpet gikk som intervallstart. En og en. Mann mot klokke. Mann mot fjell. Da har man i realiteten bare et valg på en så kort distanse: Å brenne til fra start. Med til historien hører det hjemme å nevne at Ellingsen Seafood hadde utlovet 2500 kroner i premie til raskeste mann og kvinne. Et betydelig beløp for ei studentlommebok som har lyktes bedre enn de fleste med sommerslankingen.

 

Så jeg åpnet som ei katt med løpetid. Den første kilometeren gikk relativt flatt. Småkupert over en fin og steinete jordsti. Men jo nærmere fjellet kom, jo jævligere så det ut.

 

Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å løpe hele veien. 50 meter opp i fjellsida gikk imidlertid den planen i dass. Det var ikke lenger jeg som bestemte. Skrovafjellet var sjefen. Både stigningsprosenten og laktatnivået ble for høyt til at jeg hadde noe som helst jeg skulle ha sagt.

 

Å vagge seg opp fjellsida med melkesyre opp til ørene er ingen estetisk kunstform. Det gikk framover, men det var ikke vakkert og det gikk ikke fort. Sekunder føltes som minutter, minutter som timer. Oppgaven som virket så overkommelig på forhånd hadde tatt meg på senga.

 

Det er alltid de bratteste stigningene det prates om. I sykkelritt, i skirenn, i løp. Det er selvsagt ikke uten grunn. De bratteste stigningene er tøffe, men det virkelige helvete begynner når bakken flater ut. Det er her man må slå om. Det er her det er sekunder å hente.

Skrovafjellet var intet unntak fra denne brutale sannheten. Etter fortoppen flatet det ut. Ei lita flate før de siste høydemeterne. «Løp» kommanderte hodet, men der løpesteget mitt er uteknisk til vanlig, var det jeg fikk til her et grovt overgrep mot samtlige bud i læreboka for løpeteknikk.

De siste minuttene av løpet var det blodsmak i hver en smaksløk. Men blodsmaken smakte ikke fullt så ille som den ellers bruker å gjøre. Kanskje var det den usedvanlig friske sjølufta som gjorde det. Blodsmaken smakte i hvert fall bedre på Skrova enn den gjør andre plasser.

 

Blodsmak er likevel ingen god smak. Vesentlig bedre er ettersmaken. En smak jeg kunne nyte, henslengt over målstreken etter en heseblesende innspurt. Å løpe fjelløp er en god opplevelse, men å være ferdig er en mye bedre.

Vel så bra var utsikten, som slo meg da kreftene begynte å komme tilbake. En utsikt jeg undervurderte minst like mye som selve fjellet. For selv om Skrovafjellet ikke er så høyt, gjør beliggenheten at toppen byr på en panoramautsikt få fjell i Lofoten kan matche.

Det er imidlertid begrenset med inntrykk man klarer å ta innover seg like etter et løp. Det meste handlet for meg om resultatet. Det ble noen nervepirrende minutter før lista var klar. Denne gangen hadde jeg marginene på min side, fire sekunder foran nestemann. Dermed ble jeg både noen kroner og en stor opplevelse rikere. Et vakkert smertehelvete av en opplevelse.

Kommentarer til denne saken