Gå til sidens hovedinnhold

Sjømannsliv i årets Skolp

Artikkelen er over 4 år gammel

Sammen med redaktør Håkon Brun i Årbok for Vågan skrur vi tida tilbake – til 1950-tallet.

Det var den gangen kabelvågværingen Willy Storvik dro til sjøs som jypling i en alder av 15 år og ble en del av handelsflåtens liv.

Det er fornøyelig – og dramatisk – å lese brevene han sendte hjem og brevene han mottok hjemmefra.

«Jeg så i Lofotposten i går at en gutt fra Reine som er om bord i Rosita er blitt drept og er blitt begraven i Santos», skrev Far like før jul i 1957.

Det gjør også inntrykk når vi får vite at fire av mannskapet på «O. B. Sørensen» dør etter å ha kjøpt og drukket metanol i Antwerpen.

Men også sjømannskompis Odd Williamsen lot høre fra seg: «Den nye båsen vi har fått er bare et fyllesvin, gammel er han også. Den nye repratøren er religiøs så han ser nu på oss andre som noen syndens kryp, mens annenmaskinisten har fått mavesår».

Slike gullkorn hadde vært gjemt og glemt til evig tid hvis det ikke hadde vært for den fantastiske dugnadsgjengen i Vågan Historielag som nå er ute med den 41. utgaven av Årbok for Vågan. Som vanlig er det en del kjent stoff, som når William Hakvaag gir oss glimt fra siste verdenskrig. Men både Lofotens plass i en stor krig, Ingrid Arctanders utflukter med skoleelever og Ulvågs storhetstid med fiskebåter, er en blanding av kjent og ukjent som gjør at vi må ha med oss hele historien – for sikkerhets skyld.

Noe av det som var helt nytt for meg var nylig avdøde Jens Holsts forskning av Botnvannet og Rørhopvannet. Førstnevnte ble målt til 122 meters dyp, tatt fra en gummibåt. Da han vel nede i Svolvær igjen tilfeldigvis fikk telegram fra Blindern om at man hadde hatt uhell med gummibåter som hadde revnet, kom frysningene for både ham og assistent Torunn.

Holst sitt møte med Rørhopvannet var spesielt; Vannprøvene viste at under 45 meter var vannet salt og luktet som råtne egg. Fra 45 meter og opp var det normalt vann og et utmerket fiskevann.

Linda Lilleviks barnelittære godbit, «Genserbarn» har fått sin fortjente plass i Årboka, assistert av en Dagfinn Bakke-tegning. At Kjell Ove Storvik drar frem en Lp-artikkel fra 1980 om Dolfen Pihl i Kabelvåg, er en godbit for de mange som ikke har lest den før.

Årboka er et sted hvor nye forfattere kan slippe til. Det er spennende når Hans-Egil Krane i Svolvær tilstår at det var han og en kompis som mistet kontrollen over et svært lastebildekk som fra en forhøyning ovenfor kaia til Jernvaren dundret inn i en reisendebåt og knuste alt på sin ferd. På en ellers fredelig søndag.

Jon Martin Bye fører også dramatikkens skjær inn i Årboka når han forteller hvordan hans kommende svigerfar ble tatt av snøras.

Det er ikke langt mellom godbitene. Andre distrikter har grunn til å misunne Håkon Brun og hans dugnadsgjeng som skaffer til veie stoffet mellom permene.

Fakta

BOK

Årbok for Vågan. Skolp 2016

Vågan Historielag

200 sider

Trykk: Nordisk Trykk, Bergen. Trygt og innbundet i Tallinn, Estland.

 

Kommentarer til denne saken