Varsling som politisk pandemi

Av

Arbeiderpartiet går opp i limingen.

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.(Nordlys)

I Arbeiderpartiet forlater de nå salen når noen de ikke kan tåle, snakker. Hvem hadde trodd at vi skulle se slik uforsonlig forakt og no-platforming på et årsmøte i Arbeiderpartiets største fylkeslag, slik vi så det i Trøndelag lørdag? Når en gammel ukultur feies vekk, kan en ny være på vei inn.

Ett år før valget, er det ikke Høyre og Erna Solberg som er Arbeiderpartiets hovedfiende. Det er partiet selv. Årsmøtet i Trøndelag viste hvorfor. Der handlet alt om å fortelle hvilke fryktelige mennesker som holder til i Arbeiderpartiet. Ingen hadde noe godt å si om hverandre.

Personstriden skygger for all politikk. Stadig færre vet hva slags politikk Ap har på en rekke felt. Partiet fremstår som tømt for talent og tankekraft, og i krig med seg selv. Når man overhodet ikke liker hverandre, er det en umulig oppgave å få velgerne til å like det budskapet du selger.

Hvis alt som kom fram på årsmøtet stemmer, og det ikke er gjort noe med det, er det en fallitt for Jonas Gahr Støres lederskap i partiet. Støre fremstår nå som en leder blottet for autoritet. Det er på hans vakt at den store samfunnsskapende kraften går opp i limingen gjennom kaos, splittelse, maktkamp og avmakt. Selv etter at han satte foten ned, har partiet trampet videre inn i selvdestruksjonen.

Det er ikke negativt å varsle så lenge varslene er reelle, men man ser også hvordan varsling kan brukes som ledd i åpen maktkamp, slik det skjedde mellom Arild Grande og Ingvild Kjerkol. Da kan varsling undergraves og miste sin verdi.

Det som spilte seg ut for åpen scene fra talerstolen i Trøndelag lørdag, var så dramatisk at det får oppgjørene mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen til å fremstå som et fredelig teselskap. De to kjempene mislikte hverandre, men de hatet ikke hverandre, slik man ser ut til å gjøre i Arbeiderpartiet i dag. Arbeiderpartiet ser ut til å ha blitt et parti der dogmatisme har rykket inn og erstattet det politiske verkstedet med et slags tribunal.

Det var et strategisk feilgrep av Trond Giske å søke verv og makt så kort tid etter metoo-oppgjøret mot ham. Nå er Giske etter alt å dømme ute for godt, og det må han først og fremst bære ansvaret for selv. At Giske forsvinner, betyr imidlertid ikke at problemene i Arbeiderpartiet blir borte.

Fra talerstolen i Trøndelag forsto vi ganske mye mer av hva det handler om; det gjelder å bane veien for «det nye Arbeiderpartiet». Valgkomiteens leder Arild Grande sa det rett ut: Folk som har «heftelser ved seg», har ingen rolle å spille lengre.

Hvor attraktivt et parti med dette vil være for brede velgergrupper og et tverrsnitt av befolkningen, gjenstår å se. Allerede skjer det en avskalling i egne rekker. Fredag kveld erklærte den mangeårge Ap-ordføreren i Svolvær, Hugo Bjørnstad, at han melder seg ut. Han vil ikke være med i parti der det ikke er rom for tilgivelse.

Kaoset i Trøndelag kan få store konsekvenser for partiet. Det vil skape bitterhet og mange steder i landet er reaksjonene sterke. Skal vi legge til grunn signalene som kommer i sosiale medier etter oppgjøret i Trøndelag, kommer Arbeiderpartiet til å bli hardt straffet.

Etter sju magre år i opposisjon må det et mirakel til for å redde den gamle ørnen i norsk politikk fra en total buklanding. Det kan bli levert et usedvanlig kraftig varsel mot Arbeiderpartiet fra velgerne ved stortingsvalget i 2021.

Artikkeltags