Gå til sidens hovedinnhold

Vel overstått koronaferie

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

OK! Så ble det ikke sydenferie i år. Det satte en liten rakker en effektiv stopper for. Oppfordringen fra regjeringen, og Folkehelseinstituttets nye rikskjendis assisterende helsedirektør Espen Nakstad var klar: " Dropp utlandet, og ferier i Norge i år". Så, da var det bare å høre etter, skru tida tilbake til barndommen, pakke i bilen og dra på bilferie.

En lenge ønsket tur langs Kystriksveien begynte så smått å ta form. Ettersom planlegging er halve arbeidet, hoppet vi galant over den, for å spare tid. Med bilen stappet til bristepunktet, ble kursen satt sørover. Et lite hint om at planlegging kanskje ikke hadde vært så dumt, fikk vi allerede på fergeleiet i Lødingen. Bilen foran fikk siste plassen på ferga.

Etter å ha tilbrakt noen dager i familiens sommerhus, var vi klare for å legge ut på "ekspedisjon Kystriksveien". Det ble E6 sørover, mens vi diskuterte om vi skulle starte turen nordover fra Brønnøysund eller Steinkjer. Etter som Kystriksveien starter i Steinkjer ble det valget. Underveis begynte samvittigheten å gnage. Vi har jo familie i Trondheim, så hvordan forklarer vi at vi ikke tok den 1,5 timers ekstra omveien dit, når vi først var i området. Det ble Trondheim, og tror dere jammen meg ikke det ble en avstikker til Røros også. Vi har jo ofte snakket om å dra dit, så hvorfor ikke? Sånn går nu dagan! Planlegging!

Med friskt mot og store forventninger startet vi turen nordover, etter to strålende dager i bartebyen. Vi la opp til korte kjøredager og hvilepuls, for å kunne nyte sol og varme, og oppleve mest mulig på turen.

"Den Gyldne Omvei" ropte et skilt mot oss ett stykke sør for Steinkjer. Vi har mange ganger kjørt forbi der, men tenkt at neste gang skal vi kjøre den omveien. Vel, etter denne ferien kjører vi garantert forbi hver gang. Da vi hadde kjørt i en og en halv time, og så Trondheim på andre siden av fjorden, skjønte vi at noe måtte være galt. "Starstrucked" etter å ha passerte hjembygda til Petter Northug og etterhvert Liv Grete Skjelbereid, var det ingen av oss som hadde vurdert å sjekke kartet og klokka. 12 minutter lengre tid skulle det ta å kjøre "Den Gyldne Omvei", vi brukte nesten tre timer. Hvilepulsen var passert med god margin, og severdighetsskiltene forsvant som dugg for solen, mens vi igjen var på tur nordover. "Det går likar no", som det sto på veggen utenfor toalettene på Amfi Namsos.

Vi hadde ingen plan på hvor vi skulle overnatte på turen nordover. Bak i bilen lå skrekkabinettet - teltet - som en påminnelse om at vi på ett eller annet tidspunkt måtte booke hotell eller hytte for natta. Teorien om at det alltid ordner seg til slutt skulle testes ut, og holdt nesten.

Bare en gang måtte teltet tas ibruk. En liten plenflekk på Torghatten camping var eneste ledige plass denne kvelden. Det var med skrekkblandet fryd jeg pakket teltet ut av bilen. Så mange "naboer" som skulle se på om jeg fikk teltduker, stenger, plugger og snorer til å bli et krypinn for natta. Selv om en smørkniv måtte gjøre nytten som teltplugg, da vinden begynte å røske i teltet på natta, ble kanskje dette den fineste kvelden på turen. Og, jeg har fått en ny turvenn - en liten gassgrill, som serverte burger på "null komma swich".

Helgeland viste seg fra sin beste side, mens vi cruiset videre nordover. Foruten hullet i Torghatten var Lovund eneste plassen vi hadde bestemt oss for å besøke på turen, og i følge yr.no måtte vi skynde oss, dersom vi skulle få sol, mens vi var der. Glemt var hvilepuls og korte kjøredager. Vega, De syv søstre og Træna får vente til neste gang vi kjører Kystriksveien - for det blir en neste gang. Og bare for å ha det sagt - Lovund innfridde.

Ferieturen langs Helgelandskysten ble på mange måter en tidsreise. Noen steder virket det som om tiden hadde stått still. Steder med tomme gule gatekjøkken fra 80-tallet, der bensinstasjonen stenger klokken 18, der restauranten på hotellet ikke har åpent alle dager, der campingplassen er et familieforetak - hvor ingen ser ut til å ha ansvaret for vedlikeholdet, og der vinmonopolet bare har åpent på onsdag, fredag og lørdag, var det noe sjarmerende med alle de små tettstedene og byene langs Helgelandskysten. Turen anbefales på det varmeste.

Vel hjemme i Lofoten, er vi blitt mer bevisste på hvor fint vi har det her vi bor, hvordan vårt øyrike skiller seg ut fra resten av Nordlandskysten, og ikke minst på at reiselivsnæringen og handelsnæringen her holder et høyt nivå.

Hold avstand! Vask hender! God helg!

Kommentarer til denne saken