- Plutselig stod det sivilt politi på døra hos oss.

Det er 1. mai i Svolvær. Arbeiderbevegelsen har søkt ly for værmeldinga inne i Våganhallen. På scenen står 15 år gamle Selma.

Hun vet at virkeligheten finnes det lite vern og ly mot. Spesielt ikke når den er som aller mest brutal.

Selv ikke der du tenkte at alt var trygt og godt.

Lofotposten har tidligere fortalt historien om den dramatiske aprildagen i 2019, da faren Ahmad Charafeddine ble hentet av politiet og sendt ut av landet.

I dag er han i Libanon. I Våganhallen forteller Selma med klar, sterk stemme hvor mye de savner faren, hvor urettferdig det er at faren blir deportert ut etter 22 år i landet.

- Vi fikk én time sammen med pappa, før han måtte dra.

Søndag er det 8. mai. Frigjøringsdagen.

Det er 77 år siden Norge ble fritt etter andre verdenskrig. 77 år siden Norge selv var okkupert, besatt. Flere generasjoner siden krig, forfølgelse, bomber og flyalarm var noe man kjente godt til i Norge

I dag er de aller fleste tidsvitnene til krigen døde.

Men blant oss. - på skolen, i nabolaget og på arbeidsplassen din er det mennesker som kjenner en annen krig. Andre konflikter, andre overgrep. En fortvilelse fra ei nyere tid. Og som søkte trygghet akkurat her.

I februar endret virkeligheten seg i Europa seg med Russlands angrep på Ukraina. Fra å være komfortabelt distansert til alle mulige kriger og konflikter, fikk også vi krigen ubehagelig tett på.

De store geopolitiske og internasjonale effektene av krigen er skremmende og alvorlige. I Sverige og Finland kan det gå mot medlemskap i Nato i ekspressfart.

Det ville de færreste regna med på samme tid i fjor.

Derfor er 8. mai i år en dag med ekstra alvor, og ekstra tyngde. Det er en dag for å ikke glemme grusomhetene verden ble kastet ut i - og at det også ble fred.

Søndag hedres frigjøringsdagen og krigsveteraner. Det har i vår fått langt mer akutt og mer aktuell betydning.

For litt lenger sør i Europa er freden brutt, med en brutal invasjon og en ubegripelig og grufull krig. Derfor er det ekstra viktig i år å minne hverandre på at 2. verdenskrig ikke må glemmes.

Ikke siden har så mange vært på flukt i Europa. Ikke siden har Europa vært viklet inn i et så stort alvor og usikkerhet.

Da er det også urettferdig at andre blodige kriger og konflikter - og forfølgelse ikke går like mye inn på oss, eller får ikke mye oppmerksomhet. De er så langt borte, så annerledes - og har vart så lenge.

Norge tar naturligvis og heldigvis mot flyktninger fra Ukraina. De finner en trygg havn i Norge. Samtidig reiser det også spørsmålet rundt hva vi gjør med de som er ramma av andre kriger. Som sendes hjem ledsaget av politiet. Eller blir møtt med rasisme og hat.

Derfor er det viktig at en tøff, modig og sterk tenåring står på scenen i Våganhallen. Griper mikrofonen og sier fra.

For det finnes flere kriser. Kriser, problemer og kriger vi ikke får lov til å glemme.

Krigen i Ukraina gjør mye dyrere, vanskeligere og setter arbeidsplasser i spill her hjemme. Men vi er likevel et land med en nesten helt uhørt og vulgær velstand - og med sikkerhetsnett de færreste andre er i nærheten av.

Det forplikter til å løfte blikket.

Selma og familien hadde likevel ikke et sikkerhetsnett mot å få familielivet brutt opp - selv her i Norge.

Appellene om få norske myndigheter til å oppheve innreiseforbudet til hennes far eller korte det ned har ikke blitt hørt. Ahmad må vente alle fem årene før han kan reise inn i Norge igjen.

Han ble sendt ut 22 år etter at han fikk opphold på falsk irakisk identitet, da han flyktet fra Libanon - en feil han erkjente og som norske myndigheter har straffet ham og familien knallhardt for mange år etterpå.

I mellomtiden har han skapt et liv for seg og sin familie i Norge og Lofoten.

Det er en modig tenåring som ser oss alle inn i øynene og forteller at hun og familien trenger pappaen sin i hverdagen - hjemme på Leknes. Men han er ikke der.

Det er en sterk ungdom som minner oss om at rettigheter, frihet og fred ikke er for alle - alltid. Og at den aldri skal tas for gitt.

Rettferden er ikke heller alltid å finne, selv her i verdens beste land å bo i.

For også i vårt moderne, teknologiske og velorganiserte liv er det nødvendig med protestsanger. Særlig i ei tid der mye er i endring.

I 1964 ga Bob Dylan ut "The times they are a-changing". Den passer bra, også i dag:

Come mothers and fathers

Throughout the land

And don't criticize

What you can't understand

Les også

Selma (15) får ikke lov til å få besøk av faren sin: – Han kommer ikke til å være her til skolestart i år heller