Lofotposten har hatt flere saker om kompleksiteten rundt hensatte kjøretøyer, der kortversjonen er at de som setter fra seg et kjøretøy har alle rettigheter. Og hvis noen forsøker å rydde opp, får de alle problemene.

Altså får vi situasjoner slik som på Rise på Vestvågøy der den bil får stå å blokkere et busskur på tredje måneden.

Slik kan det ikke være.

Dette strider mot vanlige trafikanters oppfatning av hva som er rett og galt, og det utgjør en sikkerhetsrisiko i trafikken. Ikke minst i form av dårligere brøyting. En kan også spørre seg hvilket signal dette sender til de som bruker bussen, når det står et bilvrak foran busskuret.

Slik vi har oppfattet problemstillingen handler den særlig om myndigheten til å rekvirere, men også hva man skal gjøre med kjøretøyet etter at det er tauet bort. Vestvågøy kommune har derfor gått ut og sagt at de ønsker seg ei inntauingstomt, og at det er håp om at dette er noe som kan inngå i den nye byplanen.

Et åpenbart behov. For det stopper jo nødvendigvis opp når dette mangler.

Samtidig kan man jo spørre seg om ikke veieierne, slik som Nordland fylkeskommune i tilfellet på Rise, skulle vært såpass vågal at de ba bilbergeren levere bilen til huggeriet i Mjåneset og brukte vrakpanten til å betale bilbergeren. For det er faktisk den som leverer et kjøretøy som får panten. Den går ikke automatisk til den formelle eieren.

De som måtte komme i etterkant og påberope seg erstatning vil umulig kunne ha en god sak.

Ingen kan forvente å kunne hensette en bil hvor det måtte passe, og deretter kreve erstatning når den er fjernet og levert til huggeren.

Vågan kommune slet med en lignende sak for noen år tilbake. Da sto det lenge sto en forlatt bil på parkeringsplassen til den populære badeplassen "Under fjellet". Også den fikk stå altfor lenge.

Både kommuner og fylkeskommuner har godt skodde saksbehandlere og jurister som har såpass med verktøy i verktøykassa at slikt kunne vært ryddet opp mye tidligere.

Vi skal verne om vårt felles miljø og bomiljø, ikke om forsøplerne.

Kommuner, fylkeskommuner og staten eier veinettet i Norge. I kraft av dette løper de hele tiden en risiko ved sine vurderinger. Det gjøres blant annet vurderinger om risiko og trafikksikkerhet. Dette er vurderinger som kan få store konsekvenser, fordi man vurderte det ene som viktigere enn det andre. Sett i lys av dette, fremstår det som merkelig at storsamfunnet er så redd for å taue inn hensatte biler og levere de til huggeren.

Les også

Kvinnekamp lokalt og globalt